Jul i Manila

Nå er det jul, og jeg er stappfull av sjokolade og julebakst... Selv om det er litt trist å ikke være hjemme har jeg fått tilbringe tid med rid med gode venner, bakt julekaker (om en litt annerledes enn vanlig), hørt på julemusikk, vært i kirka, og fikk et par julegaver av min "secret angel", som var Katelyn.

Vi kom til Manila mandag kveld etter et døgn på den elskede Superferry. Der vi forresten møtte en dame som jobber i reklame/filmbransjen og ville at vi alle skulle undertegne kontrakter med henne og bli filmstjerner. Hun kunne love oss filmeR, i flertall... En av jentene hadde invitert henne til bønnestunden vår, og tilslutt tok hun av med å fortelle om alle planene hun hadde for oss...  Bortsett fra det var det ikke noe spesielt som skjedde, en del av oss har vært litt syke, mageproblemer og forkjølelse.. Men nå er de fleste bedre. Det var veldig trist å reise fra Cebu hvor vi fikk veldig god kontakt med de vi bodde hos. Spesielt siden det var jul, og det hadde væært koselig å feire jul sammen med noen vi kjente...

Da vi kom til Manila ble vi derimot gledelig overrasket da vi fant ut at Gud hadde velsignet oss med et supert sted å bo! En stor bygning som tilhører Den Norske Misjonsalliansen, og som ingen bruker i desember. Vi har vært eget kjøkken, som er rent, flislagt og fint. Flere toaletter, et sted vi kan dusje og alle fikk hver sin madrass, pute og laken. Ferdig oppredd da vi kom! Vi var i ekstase.. Jeg hadde ikke sovet på madrass siden Belize, og andre hadde delt madrass med andre hele tiden vi var i Cebu. Her sover nå alle jentene i et stort rom, og guttene har et mindre rom på andre siden av gangen. Veldig koselig.  

Siden det er jul, og jeg elsker juledekorering har jeg og noen av de andre prøvd å lage julepynt... En kveld klippet vi ut alt mulig julerelatert og snøkrystaller av hvitt papir, siden det er alt vi har, og hengte det opp på veggene og viduene i rommet vårt og i kjøkkenet. Det var veldig koselig, og Katelyn leste julehistorier for oss mens vi klippet. Dagen etter kjøpte jeg julepapir og glitterbånd som jeg laget mer julepynt av.

Her i Manila er vi delt opp i små team og jobber med ulike menigheter som misjonsalliansen hooket oss opp med. Jeg jobber med Hope Church, og lillejulaften tilbrakte jeg med ungdommene der. De er fantastiske. Vi hadde først gateevangelisering, som ikke helt er min favorittaktivitet, men vi snakket og ba for folk, og det var bra.Ppå kvelden gikk vi til ulike familier og sang julesanger. Det er lenge siden jeg har vært så lykkelig... Kombinasjonen av de supre menneskene jeg var sammen med, faktumet at koret vårt med to gitarer hørtes veldig bra ut, og at vi spredte juleglede i slummen i Manila gjorde at jeg hadde problemer med å synge fordi jeg ikke kunne slutte å smile...

Julaften våknet jeg og brukte litt tid på å forestille meg at jeg våknet i senga mi hjemme, gikk ned trappene og inn i en julepyntet stue... Det er min favorittmorgen i løpet av et år... Så åpnet jeg øynene og var i Manila, som ikke er en dum ting. Siden jeg og Katelyn (min skjønne med-juleentusiast) hadde planlagt å bake en haug med julesnacks gjorde vi oss klare til å dra til SM Hypermarked. Det var leeenge siden vi hadde vært i en stor (og vestlig) matbutikk, så vi nøt å være der... Gikk rundt i et par timer, og blåste i den stramme budsjettet vi vanligvis lever etter.. Det jo jul. Så vi kjøpte masse bakeingredienser sammen med en del godteri, kjeks, ost, juice... I butikken møtte jeg også en filippiner som spurte om jeg var fra Flekkefjord da jeg sa jeg var norsk, og siden noen av mine kjære slekninger bor der gjorde det meg veldig glad. Da jeg kom tilbake laget jeg pepperkakedeig som ble mislykket fordi jeg manglet noen ingredienser (f.eks pepper), og i sjutida dro vi på "worshipcelebration" i en menighet en av de andre gruppene jobber med. Der lovsang vi, sang julesanger og de leste juleevangeliet! En bra kveld. På vei tilbake møtte jeg på en gruppe barn og voksne som var ute og sang julesanger, og da jeg spurte om de kunne synge en for meg tok de healt av og mange flere kom løpende, så det var sikkert 30 stykker tilsutt. med skjeer som instrumenter... Vel hjemme begynte bakinga, med julemusikk og god stemning. Katelyn er en superkokk, og jeg har noen nye oppskrifter jeg skal prøve ut hjemme... Da de fleste hadde lagt seg Skypet jeg min nydelige famile, og det var så koselig å se dem alle pyntet og klare til å pakke opp gaver.

I morges våknet vi opp til ferske, tykke og kjempegode Banana and chocolate chip pancakes" som lederne hadde laget.. Det jo Christmas Day! Etter tre var jeg STAPPFULL. Når jeg tenker meg om hadde det nok vært veldig godt med melk til dem, men det tenkte jeg ikke en gang på, det er SÅ lenge siden jeg har drukket melk. Jeg har bare vært utenfor døra for å se på fyrverkeri (som sannsynligvis ikke ville vært lovlig i Norge). Skuffend elite lys/glitter og veldig mye lyd. Det meste av dagen har vi bare slappet av, spist, spilt Mafia og hørt på julemusikk. Til middag hadde vi pizza fra Pizza Hut som vi satte utrolig stor pris på, siden vi vanlig vis spiser ris eller nudler med grønnsaker eller kylling. I kveld felte noen av oss noen tårer fordi vi savner hjemme og familer SÅ, men alt blir så mye bedre når man er ombringet av mennekser som elsker deg og gjerne vil gi deg en klem.

I morgen skal jeg ha talen i Hope Church, og jeg er veldig spent. Litt redd for at det blir for kort, men jeg og Gud skal nok klare det :)

God jul alle sammen!

Ønskeliste

Jeg vil tro at dere alle har forstått at denne julen blir en veldig annerledes jul for meg, noe som er litt trist, men spennede også. Og jeg får feire den med min fantastiske YWAM familie:) Det blir klart en jul jeg ikke kommer til å glemme. For better or for worse.. Neida, den blir nok topp!

Siden julen blir annerledes enn vanlig er min ønskeliste også annerledes i år. Visste du forresten at veldig mange amerikanere tror at nisser bor i Norge??? Tåpelig, hvis han bodde der burde jeg ha visst det... Anyways, hvis du er en av dem som vil varme mitt hjerte denne julen bør du fortsette å lese, for dette er hva jeg ønsker meg:

1. Juleemail. Siden jeg er veldig langt borte fra alt og alle blir jeg SÅ glad hver gang noen sender meg en ordentlig oppdatering, selv om den handler om ganske hverdagslige ting. Hvis den i tillegg skildrer litt julestemning blir jeg ekstra glad... hihi
2. Støtte til Cebu Missionary Foundation. Hvis du tenker på å gi meg en gave, vurder å heller gi den til noen som trenger den mer enn mer. CMF gjør en utrolig bra og viktig jobb for SÅ mange barn og voksne. De har skoler, fengselsarbeid, en menighet, bibelgrupper, matutdeling, klinikk, fødestue osv. CMF

Do they know it´s Christmas time at all?

I går hadde vi vårt store Christmas Party for slumområddene CMF arbeider i, og det tok av. Utrolig hektisk, bråkete og fysisk krevende, men SÅ gøy!!! Forberedelser har foregått i flere måneder, og vi fikk være med på de siste ukene. Tirsdag pakket vi inn de siste 200 (?) gavene og laget 1000 (JA, dette er ikke overdrivelse) ballongdyr og brukte kvelden på å pynte idrettshallen og sette opp scena. Det så skikkelig bra ut, og jeg synes det er fantastisk at de arrangerer en fest for de som som regel ikke får noe luksus. Dette er den ene dagen i året de får bli behandlet som kongelige. Maten kom fra et cateringselskap med servitører, en innholdsrik buffet som så veldig god ut. Da det begynte satt jeg med barna mine fra Inayowan, og de er bare nydelige. Og en av damene insisterte på å fikse håret mitt (noe jeg selvfølgelig sa var greit selv om jeg egentlig var ganske fornøyd med min frisyre, men hun er så søt...) Vi startet med et lovsangskonsert og forbønn, det inkluderer dansing og hopping med en del barn, som resulterer i SVETTE. Jeg tror ikke jeg har svettet så mye i løpet av en dag før.. Haha, men det var supergøy. Lovsangbandet deres er veldig bra. Etterpå viste de julespillet som gikk fint, bortsett fra musikken til «dansen» jeg haddde laget, den var ikke helt som planlagt, men de gjorde en bra jobb. Noen av guttene som bor her vi bor viste et par danser, og noen av barna viste frem dansing. Så var det lunsj... KAOS! De fire områdene hadde hver sin stasjon, men det var SÅ mange mennekser, og dårlig tålmodighet, så å fådem til å stå i EN kø var en utfordring. Men det funket etter hvert. Det samme gjalt å arrangere sånn circa 200 barn som ville hoppe i hoppeslottet, og det kunne bare ta 8 barn om gangen... Dytting, sniking, gråting og begynnelsen av slosskamper var resultatet. Heldigvis slapp jeg å ha den rollen veldig lenge. Jeg gikk tilbake og danset med barna og noen av de andre til livemusikken spillt av et proffesjonelt innleid band... Oh yeah! Da det var tid for cheerleader konkurransen ble jeg skikkelig imponert. De tok det helt ut. Dette var en konkurranse for de voksne, både menn og kvinner deltok. De hadde lagt SÅ masse arbeid i koreografi, øving, kostymer, rekvisitter og noen hadde flammesluker, en krybbe med en levende baby og litt av hvert. Veldig underholdende! Tilsutt var det utdeling av gaver, is og ballonger... Trenger jeg å si at dette var CRAZY??? Det tok en stund, men vi fikk da laget et system etterhvert, for det var ulike gaver både for kjønn og tre aldersgrupper... Det verste var da jeg stod vakt i is-køen... Voksne menn strakk hendene over barna som stor foran dem og prøvde å snike i køen på den måten!! Noe så frekt. Og det var litt ubehagelig å sette dem på plass... En fordel er at jeg er høyere enn alle andre. Endelig kommer høyden min til nytte (til vanlig er det bare unødvendig at jeg er høyere enn ALLE filippinere..) Etter å ha ryddet opp kom vi tilbake hit, jeg dusjet og hadde en veldig gøy kveld med noen fra teamet og en del av dem som bor her. Mine venner Kirsten og Kelsey hadde bl.a. et rap-battle hvor de latet som de var Harry og Ronny.. 

Et annet høydepunkt er definitivt de to fødelene jeg har fått vært så heldig å få observere... Den første var fredag natt, og jeg så bare den siste delen. Jeg stod og pusset tennene da jeg hørte babyskrik, og løp ut i gangen, hvor vi kan se gjennom veggen (det er bare en slags skillevegg) og moren lå 1,5 meter fra oss. Babyen var allerede halvveis ute, men jeg og et par andre så resten, at de kuttet navlestrenger, og vi fikk komme inn og se på mens Grace vasket lille Louise-Jane... Vakkert. Den andre var mandag morgen, jeg lå fortsatt i senga da doktoren kom inn for å vaske hendene sine og sa i samme slangen at fødselen var i gang. Det fikk oss opp i en fart for å si det sånn, og den stakk ikke ut en gang. Så Jamie, Tina og meg så hele prosessen. Og jeg må innrømme at jeg stod og stammet magemuskelene en stor del asv den.. Som om det skulle hjelpe hanne noe. Det hele var over i løpet av en halv time, og var ganske så udramatisk. Jeg var litt redd (og nesten overrasket) da hodet stakk ut, for det så veldig merkelig ut og det tok så lang tid før skuldrene kom også. Hun begynte å bli lilla. Og jeg levde meg veldig inn i prossessen. Heldigvis kom hun ut i god behold, og to timer etter at hun ble født fikk jeg holde lille Christine-May... Legg merke til likheten i navnet.. Jeg har alltid sett for meg at fødsler er super dramatiske og moren ligger å hyler og blod tyter ut, men her foregår det veldig kontrollert, stille og rent. Kanskje det bare er filippinerne som er annerledes, eller så tåler norske og amerikanske damer mindre. Dette har heldigvis ikke skremt meg fra å å barn enn gang i fremtiden..

I dag har vært en veldig avslappende dag. Vi brukte formiddagen på å fornye visaene våre, noe som for det meste bestod av å sitte å vente, og så fikk vi fri resten av dagen. Rachael, Syd og jeg gikk til et veldig billig, men fint SPA. Vi fikk 1 times full kroppsmassaje for under 35kr!!! Det er vilt. Det er første gang jeg har fått en profesjonell massasje, så det var interessant. Det morsomste var da hun skulle gjøre streaching og jeg var for lang... Hun skulle sitte på senga/bordet bak meg, og jeg skulle ligge ut flatt mens hun stakk meg, men beina mine krasjet i veggen.. Haha. Good times.

Nå har vi bare tre dager igjen her i Cebu, og det kommer til å bli trist å reise. Vi har fått så mange nye venner her, og det er en haug med nydelige barn jeg ikke bare vil forlate... Men vi skal nyte de siste dagene, og er klare for et nye opplevelser i Manila.  

Outreach update

Nå er det to uker siden vi dro fra basen, og dere har fått et par innblikk i hvordan outreach har vært til nå. Jeg har det supert. Jeg elsker å være i Filippinene. Menneskene, arbeidet, varmen, prisene og frukta er noe av det som gjør at jeg nyter å være her. To minst like viktige faktorer er Gud og teamet, men de ville vært der uansett hvor vi dro.

Vi landet i Manila etter ca 20 timers flying, og jeg fant ut at det var torsdag kveld, noe jeg hadde mistet totalt oversikten over etter stort sett å ha sovet meg gjennom 14 tidssoner. Jeg visste ikke hvilken dag det var, eller om det var kveld eller morgen. En merkelig følelse egentlig. Kroppen var stiv, og jeg var kar for mer søvn... Vi lå på at billig hotell i Manila, og brukte neste formiddag på å slappe av, utforske området litt og så gikk vi ombord på Superferry, som skulle ta oss til Cebu. Vi fant fort ut at vi var omtrant de eneste hvite ombord (jeg så 5 andre) og det førte til at vi tiltrakk oss en del oppmeksomhet... Vi snakket med en del ulike folk, fikk oss noen nye facebook-venner (haha), stilte opp til masse bilder, og noen gutter «bought us drinks» dvs appelsinjuice til frokost... Det var gøy. Men et merkelig fenomen er at man alltid må ta med sitt eget dopapir... Nesten ingen doer har dopapir her. Vi begynner å bli vant til det, men det er bare unødvendig spør du meg.

Da vi kom til Cebu var vi ganske så utslitte, fortsatt forstirret av jetlag og klare til å sove. Vi ble hentet av noen av folka i Cebu missions, og tatt til deres hus (flertall). Det tok derimot litt tid før vi hadde fått organisert oss i fire ulike rom i tre hus, slått på viftene og lagt hodet på puta. Noen gikk for å spise, men selv om kl var omtrent 20 var jeg så trøtt at jeg bare ville sove. Stedet vi bor er nær sentrum, men det føles som vi er et stykke fra byen. Her bor lederen, Lucy og datteren Sarah, fra Australia, men har bodd her i 10 år, så Sarah snakker flytende cebuano (og har en filippino kjæreste, hun er 15 år). I tillegg bor kanskje 25 fililppinere her, må innrømme at jeg ikke har helt oversikt, men det er familier, voksne, barn og ungdommer (pluss noen hunder, en katt og en haug med kakkerlakker). Det er beundringsverdig og interessant hvordan de lever sammen. Relasjoner og gjestfrihet har mye høyere verdi enn privatliv og eiendeler. Og det vakkert. Jeg tror folk som vokser opp i den vestlige kulturen som er så selvsentrert har EKSTREMT mye å lære av det! Jeg mener, jeg levde sånn på basen og nå, men det var likevel bare for en begrenset tidsperiode, og det er vanskelig for meg å forestille meg å leve slik, så tett oppå mange andre konstant, men på en måte lengter jeg etter det også. Jeg tror vi er skapt til å leve mye tettere på hvandre enn det de fleste i vestlige land gjør. På min DTS snakket vi en del om at menighet handler om å «do life together», og det er nettopp det denne gjengen gjør. De bor sammen, lager mat sammen/for hverandre, spiser ofte sammen, barna leker sammen, de har det gøy sammen, jobber sammen osv. De er som en stor familie. I love it!

Forrige uke var det veldig mye på programmet, men det var topp. Selv om jeg og de fleste andre ble ganske slitne. Mandag startet vi med å å bli kjent med arbeidet her, og vi så et par filmer som de hadde laget, dro rundt til ulike av områdene de jobber i o.l Det var masse intrykk, og hardt å se hva slags forhold så mange her lever i. Det får deg til å tenke gjennom ditt eget forbruk og prioriteringer. Og det som er så frustrerende er at det er nok ressurser til alle her i verden, det er bare så utrolig ulik fordeling. Det er SVÆRE kjøpesentre her, og det er folk som lever i i skur på en søppeldynge... It breaks my heart. Vestlig kultur er altfor opptatt av karriereklatring og å tjene så mye penger som mulig. Jeg føler det er litt klisjé å si, men det er sant! Det som overrasket meg var at da jeg var i slummen så jeg noe de hadde som jeg skulle ønske jeg hadde mer av (noe som arrogant nok overrasket meg) og det er nok en gang samholdet, relasjonene og det tette samfunnet. Barna lekte sammen, folk henger utenfor husene sine, noen mødre vasket klær sammen, og de bor tettere sammen. Jeg tipper at de vet hvem alle i deres i område er.. Vet du hva alle i familien to hus bortenfor deg heter? Vet du når kona på andre siden av gata har termin? Eller om datteren til familien i enden av gata har blitt frisk? Bare en liten tankevekker... Desverre er vår kultur alt for opptatt av gjøremål, avtaler og mest av alt oss selv. Vårt liv, vår familie, vårt hus, vår jobb.. Så mye å ta hånd om at man rett og slett ikke har tid til andre, eller Gud.. Og jeg liker det virkelig ikke. Men det er hardt å omstille seg.

Tirsdag ble vi delt opp i ulike team, og åtte av oss, dvs to grupper, ble sendt til Iowan slum/søppelplass for å gå bønnevandring. De andre gruppene skulle jobbe i ulike skoler. Da jeg først ble satt i gruppa var jeg egentlig litt skuffet, fordi jeg ærlig talt ikke liker bønnevandringer. Eller jeg likte det ikke. Vi skulle være der i åtte timer, og visste ikke helt hvordan vi skulle gjøre det, for vi hadde ikke fått særlig instrukser, og ingen av lederne var med oss. Men vi fikk tre guider/tolker med hver gruppe. Så vi begynte å gå fra dør til dør i slummen (dvs, vi gikk ikke og banket på dørene, for de fleste oppholdt seg utenfor husene eller har en «åpen løsning», og ingen hadde dørene lukket) Så vi gikk og spurte om vi kunne be for folk. Det var litt kleint i begynnelsen, men omtrent ingen sa nei, og det virket som de satte pris på det. De fleste ba om bønn for familien og for god helse. Men så kom vi inn et sted hvor det satt en dame som ikke kunne gå, og de spurte om vi kunne be for henne. Siden det er Guds ansvar å gi bønnsvar, og dette helt klart ikke var noe vanskeligere for han enn å ta vare på de andres familier la vi hendene på knærne hennes, og ba. (men jeg må innrømme at jeg en smule nervøs for at ingenting skulle skje). Jeg var SÅ redd for å be henne reise seg opp og prøve å gå, men HALLO, jeg måtte jo det. Og hun gikk! Det var litt ustøtt og svakt, men hun gikk to meter og tilbake! Det var ekstremt gøy! Gud er fantastisk! Etter å ha bedt for en del hus gikk vi til kirka som var utgangspunktet vårt, og jeg lekte med en del barn der, snakket med noen mødre og fikk holde en nydelig baby!

Onsdag var 1. desember, og jeg skal inrømme at jeg var litt lei meg for at jeg ikke var hjemme. Jeg sang 1. desember-sanger for meg selv før jeg sto opp. Så det var koselig. Denne dagen dro vi til et kvinnefengsel hvor vi hadde en gudstjeneste, med lovsang, drama og noen av de andre studentene delte litt fra sine liv. Transporten dit var veldig gøy. Vi satt på lasteplanet til en liten lastebil, halvparten på plastikkstoler. Veien dit var BRATT. Innimellom følte jeg at jeg var i en berg og dalbane, men det var veldig gøy. Og lasteplanet hadde gelender/gjerde (i tilfelle du ble veldig nervøs nå). Senere samme dag brukte vi samme kjøretøy til å komme oss til hva vi ble fortalt var «Biblestudy» for ungdommer. Vi plukket opp alle som skulle være med på veien, og det ble FULT bak på lasteplanet, barn, mødre og ungdommer.. Omtrent 50 mennesker, vi fylte et helt rom. Men det var gøy, og lovsangen som vi tok på sparket tok av og utviklet seg til dansing, klapping og hopping.

Torsdag har jeg allerede skrevet masse om, så jeg hopper videre til fredag. På formiddagen dro vi til et sportssenter hvor vi skulle være sammen med en bibelgruppe for unge gutter, og spille basket før vi delte noe. Ikke mange av de kom, så det endte med at vi spilte med masse random gutter som ikke var kristne, og noen av oss lekte med barna som var der. Vinny og jeg snakket om hvordan vi har opplevd Guds kjærlighet, og det var flere som tok imot Jesus som frelser. Fantastiko! OG det var så mange nydelige barn der, som jeg hadde lekt med, og som jeg ikke ville dra fra. Spesielt en jente på tre-fire år som jeg etter en stund løftet opp. Hun var så slapp, og hun ville ikke bli slengt og kastet rundt som de andre, jeg bare holdt henne inntil meg til hun sovnet. Og så måtte vi dra. Jeg prøvde nesten å kidnappe henne, men det ville ikke vært bra. Fredag kveld delte vi ut mat i en av slumområdene, vi hadde tre STORE gryter med suppe, og til en del av de som sov på gata. Det var intenst og gøy.

Lørdag hadde vi fri og på formiddagen dro jeg med en del andre til et av kjøpesentrene og vi så den tredje Narnia filmen. Jeg må innrømme at jeg likte de andre bedre, men den er absolutt verdt å se hvis du liker de andre Narnia-filmene. Det jeg elsker er scenene med Aslan, og hvor mye man kan knytte til Bibelen. På kvelden ble jeg med de som handler mat til teamet til et marked, med fult av frukt-, grønnsaks-, ris-, kjøtt- og diverse selgere. Det var gøy, jeg liker å dra steder som det. For kjøpesentere kan jeg gå på hjemme... Og for 50 pesos, dvs ca 7kr fikk jeg kjøpt 2bananer, 1 mango og 2 klaser med en god liten frukt jeg ikke husker hva heter. Det var gøy. Søndag dro vi på gudstjeneste i menigheten til CMF, altså de vi bor med, og det var spennnende og annerledes. De har et skikkelig bra lovsangsband, som tar av. Og menigheten er veldig Hellig Ånd-ledet, så mye av tiden ble brukt til lovsang/forbønn.

I går ble vi delt i ulike grupper igjen, og Rachael og jeg var så heldige å få bli med på «Mother´s club» i Pier 4, den ene slummen. Det var for det meste gravide, og et par som allerede hadde født. Vi undesøkte alle de gravide.Tok pulsen, telte åndedrag per minutt, veide og tok temperaturen. Så kom den hyggelige doktoren (en kvinne) etter enn del venting. Hun snakket med dem en stund og så målte vi magene og hun lærte oss hvordan vi kunne kjenne hodet, ryggen og de andre lemmene. Etter det brukte vi et slags apparat for å måle babyens hjerteslag. Både Rachael og jeg fikk prøve. Gøy. OG jeg fikk holde en nydelig to uker gammel baby! I huset vi bor har de forresten en fødestue, og to babyer har blitt født mens vi har vært her. Vi merket det ikke for det var mens vi sov, men vi så de neste dag og de var nydelige og bittesmå. Neste uke har tre andre av damene fra Pier 4 termin, så det kan hende vi får noen nye babyer her. Og gjett hva??? Doktoren sa at vi kunne være med på en fødsel hvis vi ville! Og assistere! Jeg vet ikke helt om jeg tørr, men det hadde vært veldig spennende. Jeg sa hun skulle vekke meg neste gang...

Neste uke, 15. desember er den årlige julefesten, og det er BIG DEAL,. Det er masse forberedelser som foregår, og det er det vi har drevet med i hele dag. Festen er for alle (fire?) områdene de jobber med, og de forventer over 1000 deltakere. Minst 500 barn. Det vil si at det er en del gaver å pakke inn... Og alle får minst tre «biletter» som må klippes ut, en med navnet sitt på, en for mat, og en for is... Oh yeah! I tillegg har vi pakket kurver med ulik mat, såpe, cola, chips, morsmelkserstatning ++. Det virker som hver famile skal få en, og det er sikker 100 av dem. Så det ene huset er fult av gaver, kurver, mat osv... Men jeg gleder meg. Noen av barna skal ha et julespill, og det er en danse/cheerledeader konkurranse mellom de ulike områdene. Så dette blir spennende!

Jepp.. det var litt av hva som har foregått her i det siste.

En dag i Filippinene

En bedre oppdateringfra den siste uka kommer snart, men jeg hadde en super dag i dag, som jeg vil dele NÅ:

Jeg våknet, lå i senga en stund og hørte på musikk, rotet rundt i bag´en for å finne noe jeg kunne ha på og gikk inn på badet. Jeg så meg i speilet, og fikk øye på en ganske stor bille/kakkerlakklignende skapning på skulderen min, skrek, vrengte av meg toppen min og løp ut av badet. En ganske vanlig start på dagen...

Anyways, etter frokost, lovsang og litt info dro vi tilbake til stedene vi var på tirsdag. Jippi! Min gruppe dro tilbake til slummen/kirka/søppeldynga. Selv om jeg gledet meg til å se barna igjen, var jeg ekstremt trøtt og hadde mye forskjellig som surret rundt i hodet mitt. Vi startet kl 9 og jeg var i en klasse med 9 seksåringer.Vi sang med dem, leste for dem, lekte med dem, lage små kunstverk av piperensere og så på matteundervisning. Men jeg var SÅ trøtt... Det var skikkelig kjedelig, for jeg vil ikke bare være der, jeg vil gjøre en forskjell. Da vi fikk lunsjpause kl 12 spiste jeg maten min og så øa jeg meg til å sove en liten stund. Det var alt jeg trang. Jeg våknet, gikk ned til barna som lekte og var klar for neste gruppe. 3 nydelige femåringer, med en lærer og 3 hjelpere.. You do the math. Men vi hadde det veldig gøy. Vi gjentok sangene våre, lekte gjemsel, leste for dem mens Joshua satt på fanget mitt og så jobbet vi med bokstaven R. Yey!

Etterpå bestemte jeg meg for å leke med barna utenfor (selv om alle de andre i gruppa mi var inne på rommet , og det var gøy! De tar av... Så kom lovsangsteamet og skulle ta en fotoshoot foran søppeldynga for en tour de skal ha i Australia, litt random, men kult. Så de sto der og spilte, og jeg og en gjeng med unger så på, mens de sloss om å holde meg i hånda, og danset. Dette var nok mitt høydepunkt i dag... Søppel og skur overalt, barn og voksne i skitne klær, en liten naken gutt løper omkring, lovsangsbadet spilte en rolig sang og jeg hadde et barn under hver av armene mine og tre til som klynger seg til hendene mine. Selv om situasjonen var trist og håpløs, var det et vakkert inn til sjelen øyeblikk....

Litt senere kom en bil forbi og alle barna startet å løpe, bortsett fra de som holdt meg, så jeg ble med dem. Utdeling av pakker med kjeks. Køen var enorm. Og de hadde tydeligvis gjort det før, for de var veldig organiserte uten hjelp. Men da de løp ble to småbarn løpt ned, og det tok tid før noen fikk hjulpet dem opp... Trist. Barna fikk kjekspakkene sine, og jeg fikk også to fordi en av jentene insisterte på rettferdighet. Jeg hadde jo også stått i kø! Men jeg ga dem bort til en mor med et lite barn. Etterpå gikk vi tilbake og lekte en lang stund, og så tok de AV!! Jeg begynte å løfte opp en av de, og da ville alle bli løftet. De klatret og hoppet og fikk meg ned i bekken et par ganger. Men det var veldig gøy.

Etter at de andre teamene kom var «underviste» vi på Academy of Excellence, dvs vi sang julesang, øvde på julespill og spilte bingo. Julestemning! OG jeg ble spurt om å organisere/sette sammen en liten dans for julespillet! Jeg ble så glad, for det pleide jeg å gjøre hjemme. Så kjørte vi hjem i den stappa bussen, og jeg dusjet! Jeg var så skitten... Og klærne mine er skitne. Og jeg har egentlig ikke noe passende å ha på i morgen. Menmen, vi hadde akkurat nudler til middag og kl 21. Nå skal jeg sove. Klar for en ny og spennende dag i morgen.

By the way: Sjekk ut nettsiden til organisasjonen vi jobber med: Cebu Missionary Foundation!

Manila neste stopp

Nå sitter jeg i soveposen min på JFK Airport, New York!!! Ikke at jeg får oppleve storbyen, for vi drar videre i morgen formiddag. For å gjøre turen til Filippinene billigst mulig har vi en totimers stopp her i New York, og vi nyter det. Etter McDonalds, Pizza, Starbucks og runder i amerikanske butikker ligger nå de fleste på teamet på steinguvet i soveposene sine og søver søtt... Outreach idyll:) Jeg og Kirsten sitter derimot bag-vakt, og passer på at alt holder seg på plass, og det er koselig. Vi har uansett en 20t og 30min flytur i morgen, så man kan like godt være litt trøtt...

Her er litt fra den siste uka:

Vår siste taler var Tiffany Thomsen, en fantastisk dame på 45 år, fire barn, crazy, vakker og full av «Jesus-glow». Temaet for uka var Pinky Promises, og konseptet hennes er undervisning ut fra tre av løftene i Bibelen, hvor de første bokstavene danner akronymet Pinky:

Precious are your thoughts towards me, oh God. If I were to count them they would outnumber the grains of sand. Salme 139:17-18

Immeasurably more than anything I can ask or imagine is your power at work within us. Efes 3:20

Never will I leave you, never will i forsake you – Heb 13:5

Kingdom of God is not of this world – John 18:36

You are the light of this world – Matt 5:14

En del av ettermiddagen hadde vi outreach prep, info, forberedelser, bønn osv. Fredag var en skikkelig grå dag, og det regnet masse. Det regnet da vi hådde lectures og da vi skulle ut og gjøre vår siste matshopping (som vi må kjøre 20min i båt for å gjøre) pøset det, oh yeah! Vi var ganske våte da vi kom inn til byen, men siden vi skulle dra på mandag og tirsdag var det ikke så mye mat å kjøpe så det gikk ganske kjapt. Det er vel unødvendig å si at på veien tilbake ble vi enda våtere og Roberto så nesten ikke hvor vi kjørte.. Vi måtte pakke all maten i søppelsekker for at den ikke skulle bli ødelagt. Tilbake på basen ryddet vi på plass maten og så laget jeg og Paty pannekaker. Selv om det pøsregnet måtte vi inne til byen og handle noen siste ting, så vi tok på shorts (våte klær er kaldere enn ingen) og satte oss i en søppelsekk sammen med resten av gjengen som prøvde å gjemme seg under en presenning. Vi ble klissvåte og dryppet i alle butikkene. Jeg og Andrea hoppet i vanndammer, løp og sang «I´m singing in the rain»... Lykke! Og siden det var vår siste kveld i byen hadde vi TRE kuler is... Jeg hadde mint chocolate chip, sjokolade og oreo:) da vi kom tilbake dusjen vi i varmt vann og så hadde vi var siste Casita-night! Bare oss fire – Andrea, Katie, Kirsten og meg. Vi spiste sjokoladekake, glasur, drakk vann og hadde et stearin lys. Det var kkjempekosleig, og vi bare satt og snakket.

Lørdag var pakke/rydde dag og kvelden var SUPER. Vi hadde bankett så alle måtte pynte seg, og staffs´a hadde pyntet spisesalen kjempefint. De laget maten og serverte oss, og vi hadde forrestt, hovedrett og dessert. Kjempekoselig. Og i løpet av kveldenfikk alle en personlig liten tale. Det var supert. Men ikke nok med det. Da vi var ferdige i 10-tida var det tid for smallgroup Christmas Edition. Min smallgroup hadde planlagt å feire jul, så vi hadde fikset gaver til hverandre og alle skulle ta med seg en type mat som minnet dem om jul. Vi hadde caramel popcorn, pepperkaker, chociolatecovered pretzels, kakao og mer, stappet oss. Vi hadde pyntet talerens soverom med to juletrær og mange fargerike julelys, vi lagde julstrømper, leste juleevengeliet oog så på en julefilm. Det var bare superkoselig! Og det morsomste var at da vi lå og sov kl 03 om natta kom Jay og Jeremy som er staff og hadde kledd seg ut som Rudolf og Julenissen.. Bortsett fra at de ikke lignet veldig. De var bare veldig morsomme, stappet i seg restene fra bordet vårt og prøvde å putte godteri i strømpene våre. Da vi våknet om morgenen hørte vi på julemusikk og spiste godteriet vårt:)

Søndag brukte vi på outreachprep, pakke ferdig og vakse ut av sommene våre og jeg skrev min siste bokrapport. Desverre ikke helt sånn jeg skulle ønske jeg kunne bruke den siste dagen min her, menmen. Og jeg laget ferdig julegavene til to av jentene som drar til Honduras, Paty og Andrea.

Mandag dro vi i 7-tida, og det var TRIST å dra fra halvparten av skolen vår, men vi er spent på den neste delen av vårt eventyr også. Så etter MANGE klemmer og en del tårer kom vi oss i vei. Vi reiste med watertaxi og buss til Cancun i Mexico hvor vi sov på en YWAM base en natt, og dro på Walmart, som var gøy siden jeg aldri har vært der før, og alle snakker om det... Og de hadde billig frukt der. Jippi! I går fløy vi til New York, og det var så få på flyet at jeg fik tre seter for meg selv. Det var DIGG. Og så har vi vaset rundt på JFK NY i snart et døgn. Og mitt høydepunkt var å få skype med Åsta som jeg ikke har snakket med siden jeg dro fra Norge!!! Neste stopp er Manila, 20 timer på flyet... oh yeah!

Har ikke tid til å lese gjennom, må gå på flyet, så beklager stavefeil...

Indescribable

Dette er litt gammelt nytt, men for et par uker siden så vi en tale som er UTROLIG BRA! Den tar bare 45 min, og vil muligens forandre ditt perspektiv på Gud og livet... Gi den en sjanse..

Indescribable

Outreach-nyheter & mini-outreach!!

Først noen spennende nyheter!!! Vi forlater basen om en uke! Mandag morgen kl 07.00. Vi drar vi via Mexico, og sover der en natt før vi flyr til JFK New York. Der skal vi sove på flyplassen og neste dag drar vi videre til Manila via Tokyo. En 20 timers flytur!! Og vi får ikke forlate flyet i Tokyo. Etter en natt i Manila flyr vi til Sebu, hvor vi skal være de første ukene. Vi har ikke fått vite noe om hva vi skal gjøre der enda, så vent i spenning.

Akkurat nå klarer jeg ikke å glede meg så veldig for det kommer til å bli så utrolig trist å dra fra det andre teamet, Anya (min smallgroup leader), Toney familien og livet her... Men jeg må bare prøve å forsone meg med tanken på at denne perioden går mot slutten. Noe annet som er kjipt er at jeg har en del skolearbeid som må bli gjort, når jeg mye heller vil bruke tid med alle menneskene jeg snart skal dra fra...

La oss spole litt tilbake, her kommer en oppsummering av den siste tida:

Forrige helg ble jeg Advanced Open Water sertifisert. Jeg dykket fem ganger i løpet av to dager, og siden det var den kalde perioden, var det å komme opp av vannet og kjøre tilbake til basen en kjølig opplevelse (som vi forresten har få av her...). Vi startet med Deep dive, som var helt ok, men ikke veldig annerledes enn hva vi har gjort før. Vi svømte i en kløft (og jeg trodde instruktøren som var foran meg skulle sette seg fast), og da vi kom opp av kløfta åpenbarte det seg et vakkert  «undervannsskog» med masse forskjellige fisker. Jippi! Underwater Navigation Dive var mer interessant enn jeg hadde forventet. Jeg syntes det hørtes superkjedelig ut, og har egentlig aldri forstått kompass, men det gjør jeg nå. Vi måtte svømme i firkanter og bruke kompasset til å komme tilbake der vi startet, og det var faktisk ganske gøy! Det mest spennende var Night Dive. Etter middag (jeg var fortsatt kald fra de andre dykkene) dro vi ut i båten.. Det var mørkt.. Tidligere på dagen hadde vi merket bøyene, vi dykket det samme stedet som vi gjorde navigasjonsdykket. Desverre funket ikke alle lyktene.. Så jeg måtte dele lykt med min buddy Paty. Men det var ok, vi hold hverandre i hendene omtrent hele tida. Jeg var ganske nervøs før og idet vi gikk ned, men når vi var der nede var det ikke helt ok. Det var en del folk der med lykter, så man fikk et slags bilde av omgivelsene. Det som er skummelt er å tenke på hva som er der ingen lyser.. Maneter, fisk, haier..?? På søndag gjorde vi Peak Performance Boyouncy, som går ut på å jobbe med kontroll over oppdriften (vi svømte i etasjer og prøvde å stå stille i ulike posisjoner) og Fish Identification. Fish ID høres litt nerdete ut, men det var ganske gøy. Jeg liker fisk bedre å bedre. Det er så UTROLIG mange forskjellige!!!

Etter dykkingen lagde jeg og Paty pannekaker som lunsj, og det var veldig godt og koselig. Syltetøyet her er ikke godt (det er brunt!) så vi hadde kanel og sukker på, og Patys sjokoladepulver.. Vet ikke om jeg vil anbefale det...

Forrige uke var mini-outreach. En stappet uke uten lectures, som går ut på å gi tilbake til samfunnet her i San Pedro. Vi brukte fire av formiddagene på en barneskole, Holy Cross, i et område kalt San Mateo. Et sumpområde hvor de fleste husene er uten vann og elektrisitet. Belize`s fattigeste område... Det var utrolig å se hvordan de lever, og det minner meg på hvor heldig jeg er! Skolen ble startet og er drevet av et canadisk misjonærpar som kom hit for 5-6 år siden og ble slått av hvor mange barn i skolealder som ikke var på skolen. De gjorde litt research, og fant ut at mange av familiene i San Mateo ikke hadde råd til å betale for barnas skolegang. Ekteparet bestemte seg for å gjøre noe med det, så de fikk mydighetene til å gi dem en eiendom bestående av sump, og i 2006 startet de opp med tre klasserom og 62 elever. Nå har de over 500 elever, 17 klasserom, bibliotek, ordentlige toaletter, matsal (hvor de serverer to gratis måltider om dagen) og lege/tannlege kontor! Det er AMAZING hva de har fått til. I to dager assisterte jeg en lærer i Std 2 (7-8åringer), og hun har en krevende jobb!! I bygget jeg var i er det 6 klasserom med barn fra 5-8 år, og de er bare adskilt med vegger som stopper en meter fra taket.. Det betyr at du kan høre alt som skjer i de andre klasserommene.. Men Ms Flores hadde imponerende god kontroll over dem, og de er bare supersøte. De kalte meg «Miss Mari», og mange av dem er veldig flinke. Men det er omtrent umulig å tilpasse undervisningen. Den siste dagen på Holy Cross var jeg så heldig å få jobbe på tannklinikken sammen med Andrea! Jeg elsket det. Vår jobb var å hente barna fra klassene, og mens de ventet fikk vi dem til å skylle munnen, ga dem poser med gratis tannkrem/tannbørste/tanntråd, demonstrerte hvordan de skulle pusse tennene og bruke tanntråd og prøvde å berolige dem. Jeg sang blant annet «Ja, vi elsker» for et par jenter, og fikk høre Belize`s nasjonalsang (dvs jeg prøvde å høre den over aggregatet..) En av jentene jeg snakket mest med het Ashley og var 12 år. Hun var veldig nervøs da hun skulle inn til tannlegen, og spurte om jeg kunne være med henne inn, så jeg satt og holdt henne i hånda mens hun fikk fikset tennene. Det ga meg også en mulighet til å snakke med tannlegen Mark og hans assistant, som var veldig koselige. Mark var fra Minnesota, og har norsk bakgrunn.. han hadde vært i Bergen og Trondheim, så det var funny. Jeg likte veldig godt muligheten til å snakke mer med og bli kjent med noen av barna, for det var vanskelig i klasserommet.. Og den eneste pausen de fikk mens vi var der var for å gå på do i to fine rekker uten å snakke (noe de aldri klarte).

Vi gjorde også «community work»; vi plukket søppel, vasket klasserom på en skole og malte benker i en park. Siden de fleste husene her er malt i crazy farger var jeg veldig spent på å se hvilken gøy farge vi skulle male benkene med, så ble litt skuffet da vi åpnet et enormt spann med noe som så ut som foundation. Men benkene trengte maling, så de ble fine og beige. Tordag kveld hadde vi en annerledes communitynight. Vi inviterte ungdomsgruppa fra en av menighetene i San Pedro, og hadde grillparty med pølser! Det var veldig godt, mine første pølser siden Norge, og det var gøy å bli bedre kjent med ungdommene fra kirka. Jeg har vært på undomssamlinga deres to ganger før, så jeg kjente noen av dem. Fredag kveld brukte vi i San Pedro. Vi ba for ulike deler av byen i grupper og så brukte vi resten av kveld til å leke med barn i parken. Vi malte ansikter, lagde ballongfigurer, kastet vannballonger og spilte fotball. Gøy! Siste del av vår mini-outreach uke var å bidra på søndagsmøtet i «Living Word Church», som forresten er en veldig fresh menighet. Vi var delt i to grupper og hver gruppe hadde forberedt et dramastykke, et vitnesbyrd og Katie på vår gruppe fremførte et «Spoken word» (en slags rap). Det gikk fint, selv om vi brukte kortere tid enn planlagt. Den mer utfordrende delen var å lede søndagskolen. De to aldersgruppene var i det samme rommet, og problemene startet da vi skulle lære dem (forskjellige) sanger på samme tid.. KAOS. Vi klarte ikke å holde dem fokuserte, jeg var på gruppa med de yngste barna, og jeg er usikker på hvor mye de lærte.. Men de syntes i hvert fall det var gøy da vi lekte med dem.

Etter at vi var ferdige der ble jeg i byen sammen med noen av de andre jentene, og spiste lunsj på en av strandresturantene.. Høres eksklusivt ut, men maten og drikka kostet bare 50kr, og siden jeg satt der i evigheter (siden de hadde trådløst internett) ga jeg dem litt ekstra. Jeg fikk chattet med min savnede, nydelige Ruth Miriam, så det var topp. Selv om det endte med å være en veldig uproduktiv dag...

Anyways.. neste update blir muligens skrevet på vei til Filippinene, jeg tviler på at jeg kommer til å bruke tid på å oppdatere før jeg drar herfra. Ha en fantastisk tid frem til da!

Hurricanes, relationships, olympics and riceice

Her kommer noen av highlights´a fra den siste tida:

Uke 7 var temaet relationships, med John Murphy. John er en av mine favoritter til nå, han er 31 år gammel, har 5 (!) barn og leder Borders DTS i Denver, Colorado. Litt gangster, morsom, utrolig Jesusfokusert og måten han snakker om kona og barna sine på får meg til å ønske det var meg han var gift med. Bare to problemer: Han er litt lavere enn meg, og (som sagt) han er gift... Anyways, undervisninga den uka var KONGE. Her er noen av tingene han snakket om:

·         Vårt forhold til Gud, som sønner og døtre istedet for tjenere

·         Hva som hinder oss i å knytte sunne, nære relasjoner

·         Romatiske forhold – hvordan bør det gjøres?

·         Hva sex var skapt til å være og hvordan «verden» har tatt det, misbrukt og til en viss grad ødelagt det.

I tillegg til å undervise, viste han filmen JesusFreaks som er en slags dokumentar om Borders DTS 08` i Denver. Jeg likte den veldig godt, og selv om den varte i ca 1,5timer, kjedet jeg meg ikke i det hele tatt. Den handler om ekte mennesker som går gjennom ekte forvandling når de blir bedre kjent med Gud. Det som var morsomt var å se hvor forskjellige folka var fra oss, når det kom til stil. Det virket som om alle der var skate-snowboard-punk-kids, mens vi er noe helt annet som ikke kan beskrives med få ord... (en av forskjellene er at vi hele tiden går rundt i sommerkjoler og shorts, mens de har en vinter DTS). Ikke at dette var viktig, men poenget er: hvis du får muligheten er det absolutt en film som er verdt å se. (Den blir sannsynligvis vist på UiOs nyttårsfestvial på Grimerud, og John Murphy kommer kanskje, så dra dit, snakk med ham, han er AWESOME!)

Etter at John Murphy dro fikk vi vite at orkanen Richard gjorde seg klar for en tur til Belize. (Nestemann Thomas er allerede på vei.. Dette er den tredje mest intense orkansasongen siden de startet å registrere!) Så lørdag måtte vi pakke alle tingene våre, og vente på videre på oppdateringer mens vi krysset fingrene for at vi skulle slippe å evakuere. Da vi våknet søndag morgen fikk vi beskjed om at det ikke ble evakuering, men vi måtte gjøre basen klar for angrep. Vi puttet våre store bagger i søppelsekker på et forhåpentligvis flomsikkert sted, tok våre små sekker med til mat/undervisningssalen som ble oppholdsrom + evt sovesal, skrudde opp treplater foran alle vinduene og dørene som er vendt mot havet (og det er MANGE), ryddet ut alt fra første etasje som kunne bli skadet av flom og ventet. Orkanen traff Belize City, sør for oss, så det ble ikke så intenst her som fryktet, bare en del vind og regn (seilerne derimot var i Belize City med seilbåtene, og måtte evankuere til basen i Belmopan. De fikk bare vært der i fire timer før de ble bedt om å evakuere derfra, til et slags dansestudio som de sov i en natt. 4 av staffs´a ble på båtene under okanen, og selv om det var intenst er det utrolig hvor lite skade det ble på båtene våre. Andre båter lå på land, og hus var rasert). Jeg hadde egentlig en veldig bra dag. Vi gjorde en del lekser, vi så på film, Roberto lagde kanelcookies som var veldig gode, og siden alle rommene var stengt var vi tvunget til å være sammen alle sammen. Koselig! Vi fikk gå tilbake til rommene våre for å sove, og dagen etter måtte vi rydde på plass alt. Jippi!

Forrige uke var Brenda Lewis her og tema var «Destiny». Hun er i 50-årene, utrolig sprudlende og full av liv, og har ekstremt mange bra historier på lager. Hun har opplevd så masse gøy. Hun veksler mellom å reise til India (hvor hun jobber i forskjellige barnehjem og med jenter som blir tatt ut av sexhandelen) og reiser rundt og underviser på ulike YWAM baser. Denne uka er hun i Mexico... For et spennende liv! Noen av tingene hun snakket om var kall, personlighet, gaver og talenter. ALLE er skapt unike og er ment til å spille en rolle i historien som INGEN andre kan fylle på samme måte. Det vil si at hvis du ikke lever ut ditt potensiale og er den personen du ble skapt til å være, vil verden gå glipp av noe spesielt. Vi er skapt for å elske Gud og elske mennesker, og ditt personlige «kall» går ut i fra det.

Fredag kveld drar jeg vanligvis til San Pedro, men siden jeg ikke hadde betalt min outreach fee, bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle bruke mer penger før det var i boks... Derfor ble jeg på basen, med noen andre og hadde en veldig koselig kveld. (Jeg hadde planlagt å gjøre en del lekser, noe som havnet litt nede på listen en fredagskveld..) Etter å a spist ulike ”leftovers” og litt Mac`n cheese, fant jeg og Andrea ut at vi skulle eksperimentere med ris.. (siden vi ikke hadde penger, hadde veldig lyst på dessert og ikke får bruke ingrediensene her på basen) Vi planla å lage en mini kokebok med ulike måter å spise kokt ris på, og vi fant til og med oppskrifter på internett... Det tok av! Vi prøvde å få folk til å kjøpe seg inn i klubben vår med ingredienser (som sjokolade, marshmellows, peanøttsmør e.l) Dessverre hadde vi veldig få ingredienser, måtte begrense oss til melk (som ikke er ordentlig melk), ris og kanelsukker. Varm, kald, og frossen. Den sistnevnte er min geniale oppfinnelse kalt Riceice. Vi hadde det veldig gøy, og det som gjør det enda morsommere er at Andrea er allergisk mot gluten, så hun spiser ris til nesten alle måltider... (Det er egentlig litt synd på henne...) Så resten av helga har vi prøvd å promotere Riceice til flere, med blandet mottakelse.. Noen synes det er veldig godt, mens andre bare ler. Deres tap! (Jeg har forresten hatt veldig lyst på ordentlig risgrøt, noe jeg synes er veldig godt, og ikke kan spise her... Mamma: Vær så snill å lag det når jeg kommer hjem)

Lørdag kveld hadde vi DP Olympics, som bursdagsparty for oktober-gjengen. Det var veldig gøy. Vi trakk lapper med navn på tidligere på dagen, og lagene var Canada, USA, Norge og UK. Jeg var på Team Canada. Mange kledde seg i  fargene, jeg var kledd i hvitt og rødt og hadde en OL Vancouver-pin som en av de kanadiske jentene hadde tatt med seg. I tillegg prøvde jeg å hjelpe team Norway med å representere oss så godt jeg kunne. Men det er ikke så veldig lett å svare på spørsmål som «Hvordan har dere håret i Norge?» eller «Hvordan går dere kledd?». Som om alle har den samme frisyren og klær.. Det endte med at de kledde seg i rødt, hvitt og blått og alle jentene hadde fletter. Og jeg lærte dem å si «HEIA». Det varmet mitt hjerte når folk rundt meg ropte «Go NORWAY!». Vi konkurrerte i tre grener, egg-på-skje-stafett med dykkemaske på, mageplask-konkurranse og hundesvømmingstafett. Heldigvis var det bare en som trengte å ta mageplask, og Will gjorde det for oss. Og jeg kan love at det var noen skikkelige mageplask, det så SÅ vondt ut! Vi vant egg-stafetten, kom på andreplass i mageplask-konkurransen og vandt hundesvømminga, så GO CANADA! Desverre gjorde Norge det ganske dårlig. Etterpå hadde vi sjokoladekake og danceparty. Det var veldig gøy, og jeg ble SÅ svett. Så vi hoppet i bassenget tilslutt.

I går sov jeg utrolig nok til 10:38! Det er mye lenger enn jeg har sovet før. Jeg gikk glipp av frokost, men det var verdt det.. Så jeg ble i casitaen frem til lunsj og gjorde lekser. Det er første gang her jeg ikke har vært ute før lunsj, men det var litt deilig å bare være alene et par timer. Livet her er så supersosialt at det er vanskelig å fokusere på skolearbeidt, jeg føler alltid at jeg går glipp av et aller annet hvis jeg går et sted for å gjøre lekser... Men det må til noen ganger. I dag hadde vi Geography-quiz. Vi måtte navngi misnt 100 land på kartet og 50 hovedstader. Jeg gjorde 134 og 74, jeg er fornøyd. Forrige uke gjorde vi teorien til Advanced Open Water sertifikatet også, så nå er vi kjempeklare for Night Dive, Deep Dive, Fish Identification, Navigation og Peek Performance Boyancy. Jeg kan innrømme at nattdykkingen skremmer meg litt, men jeg gleder meg veldig også!

Seilerne kom tilbake forrige onsdag, så nå er det fullt av folk her igjen, noe som er veldig koselig. Vi har lectures sammen denne uka, Chris underviser om «What is the Gospel?» I dag snakket vi om Islam og Evolusjonslæren, og det var interessant.

OG, spennede nyheter: Marie (fra min ”gamle” klasse) kommer til Caye Caulker på tirsdag, en øy rett sør fra min øy, så det kan hende vi kan treffes. Det hadde vært superkoselig, og SÅ gøy å få snakke litt norsk igjen. Desverre er jeg veldig opptatt denne uka, og hun blir ikke så lenge, så vi får se hva vi får til.

Jeg har forresten også fått betalt pengene til Outreach, så jeg drar til Filippinene om under en måned! Takk til dere som har støttet meg og ber for meg! Jeg er veldig spent og kontoen er nesten skrapa, men jeg har fått pengene jeg har trengt til nå, så jeg stoler på at Gud kommer til å gi meg det jeg trenger fremover også!

Husk at du er verdifull og skapt for en spesiell hensikt!

På eventyr i Belize!

Nå er det en stund siden jeg har skrevet noe her, og til dere som har sjekket jevnlig: Beklager! Men det skjer så mye og oppdatering av blogg er ikke på toppen av min prioriteringsliste... Forrige uke fra onsdag til fredag hadde vi en minioutreach, og det var noen spennende dager. Vi ble delt opp i små team, og jeg var med to andre (Yev fra Belize og Katie fra USA) og vi dro til Corozal nord i Belize. Da vi kom dit hadde vi ingen spesielle planer, vi måtte stole på at Gud ledet oss dit vi skulle og at vi møtte de menneskene Han ville vi skulle møte. I Belize er stanisme og djeveldyrking ganske utbredt og åpent. Vi startet med å gå rundt i byen og be for ulike kirker, og på den måten kom vi i kontakt med noen i den katolske kirken (som er den største der, og driver en stor skole). Vi sa at vi kunne hjelpe med noe hvis det var behov, og vi avtale at vi skulle bli med ut til en av landsbyene dagen etter for å hjelpe til å montere noen vannrør. Resten av kvelden hang vi i en park i sentrum, snakket med noen folk, lekte med noen barn og ba for noen. Tilslutt dro vi til tanten til Yev og sov der. Vi hadde ikke sagt fra på forhånd, men de var utrolig gjestfrie. To av døtrene ga fra seg rommet sitt til meg og Katie uten å klage. Og vi fikk utrolig gode kylligburritos og ricejuice (som var litt merkelig) før vi la oss. Neste dag startet med nystekte tortillas (NAM), og ikke sa god sjekolademelk. Melka her smaker ikke som melk... Vi startet dagen med å be og lovsynge og var klare. Før vi dro til den katolske kirka gikk vi litt rundt i byen og ba for noen av kirkene igjen. Siden Rafael (vår kontakt) ikke var der da vi kom vasket vi vinduer. Da vi var ferdige og hadde ventet en stund innså vi at det kunne ta en stund og avtalte å møte ham etter lunsj i stedet. Så vi fortsatte og gå rundt i byen, snakke med folk og vi ba utenfor en satanisk lodge, dvs åndelig krigføring delux. Det er tre lodger i byen og de har «gudstjenester» der til faste tider! Det er sprøtt. Vi ba om frihet fra de onde kreftene som binder menneskene i byen nå, og selv om vi ikke så noen resultater der og da, tror jeg at det har effekt. Da vi kom tilbake til den katolske kirka var Raf klar og John (23-år gammel frivillig fra USA) var også med. Vi kjørte til en familie som bestod av tre voksne damer. Moren kunne ikke gå, og de to døtrene var mentalt tilbakestående. De bodde i et ett-romshus/skur, Raf hadde funnet dem for noen år siden. Da faren i familien døde fikk de store problemer, for det var de mentalt tilbakestående døtrene som måtte stelle hjemmet.. De hadde ikke vasket seg på leeenge, og spiste ting som ikke bør spises. Så Raf som er en utolig god mann tok dem med seg hjem og de bodde der i 8 mnd! Kona hans lærte dem hvordan de kunne vaske seg selv, enkel matlaging og hva som ikke bør spises. For noen utrolige mennesker! John var også veldig koselig, og jeg synes litt synd på ham for han bodde på anlegget til den katolske kirka med bare voksne, og jeg tror han likte å henge med oss i noen timer. Vi likte å henge med han i hvert fall.  Etter vi var ferdige med jobben, som var veldig enkel (jeg og Katie gjorde omtrent ingen ting bortsett fra å være med damene og fikse håret deres. De snakket bare spansk, men var utrolig søte og smilte hele tiden), inviterte Raf oss hjem til ham for å få noe å drikke. Han bodde i en landsby i nærheten (som faktisk heter San Pedro), og huset deres var veldig søtt. Da vi kom dit hadde kona akkurat laget mat, og vi fikk spise der. Det var så godt! Resten av dagen ba vi, lekte med noen barn i parken og da det ble kveld møtte vi en fyr som Yev kjente fra før. Dette er litt kompli, men interessant, så jeg prøver meg på en forklaring. Faren til Yev er veldig involvert i satanisme, og tvang Yev med fra han var liten (han har sett noen freaky ting, for å si det sånn), men gjennom musikk ble Yev del av en menighet og ble kjent med Jesus. Mannen som vi møtte i Corozal var en tidligere satanist og venn av Yevs far, men var en kristen nå. Han tilbød oss å sove hos ham den første natta også, men da viste vi ikke at han hadde blitt en kristen. Vi ba for det lenge, for selv om det var litt skremmende, ville vi dra til ham hvis det var det Gud ville vi skulle gjøre. Om vi så måtte være oppe og be hele natta. Men vi følte ikke at Gud spesiefikt ba oss om å dra dit. Den andre kvelden derimot fikk vi (dvs Yev) snakket mer med ham, og han ville veldig gjerne at vi skulle sove hos ham. Så etter at vi hadde bedt for det, takket vi ja. Plutselig fikk han en telefon om at Yevs stebror nettopp hadde blitt skutt, så vi dro til sykehuset. Dette er en ekstrem «tilfeldighet» for Yev har ikke sett broren sin på flere år, og hva er sjansen for at vi er i byen akkurat den kvelden han blir skutt FEM ganger og at vi får vite om det? Han var i ambulansen da vi kom, og Yev snakket med ham en kort stund og ba for ham. Gud viste oss på ulike måter at vi var der for en grunn! Da vi kom hjem til Yevs venn, kalt Angel, så jeg at det ikke akkurat var et 5-stjerners hotell, ikke ikke engang 1. Huset var lite, absoutt ikke tett og jeg så to STORE kakkerlakker på veggene, jeg var en smule bekymret for hygienen, men vi ba for maten og spiste. Selv om han tydligvis hadde lite var han utrolig gjestfri. Han dro ut og kjøpte ingredienser, og jeg fikk bake ut tortillaene (mine første, og ikke supervellykkede). Han kjøpte til og med marshmellows som vi smeltet på flammene fra gassovnen... Og han laget plantain chips. Det smakte litt som hjemmelaget potetløv, men frukten (grønnsaken?) ser ut som en banan... Han lot oss ha senga si, Katie og jeg sov der, og Yev sov på en madrass på gulvet. Det var ikke min beste søvn (jeg har alltid hatt problemer med å sove i andre sengetøy, så det var en utfordring å sove i en fremmed manns sannsynligvis ganske skitne sengetøy), det var trangt, og jeg våknet en del ganger og ba om at jeg ikke skulle merke det hvis en kakkerlakk krabbet over meg... Da vi våknet dagen etter vasket vi oss med litt vann og tok på litt solkrem for luktens skyld. Og vi la i vei mot Belize City. Siden budsjettet vårt var på et MINIMUM bestemte vi oss for å haike. Det tok SÅ lang tid før noen endelig plukket oss opp, og vi måtte være i Belize City før 11, men vi stolte på at Gud ville sørge for oss. Etter en lang stund stoppet en inder som utrolig nok skulle til Belize City! Oh Yeah! Han var koselig og kjørte fort så det var digg. Vi var så slitne for vi hadde ikke spist fokost, og bare drukket litt... Å møte igjen de andre gruppene var fantastisk! Selv om vi bare hadde vært borte fra hverandre i to døgn var det gjensynsglede som om vi ikke hadde sett hverandre på minst to uker. Vi løp hverandre i møte, klemte hverandre og snakket i munnen på hverandre. Lykke! Da vi kom tilbake på basen dusjet jeg og vi fikk tacosuppe til lunsj og banankake, det var SÅ godt! Etterpå hadde vi debrief og alle fortalte om sine opplevelser. Gøy! Disse tre dagene var intense, utfordrende og har strukket meg. Jeg har aldri bedt så mye før, og har lært nye ting om meg selv og Gud. Han sørget for oss, og beskyttet oss!

Resten av helgen ble brukt på å dra inn til San Pedro fredag kveld, vi spiste superbillig kinamat, dyr is og dro på ungdomssamling i en av menighetene her. På lørdag hadde dykkerne som jobber med å bli sertifisert to dykk hver, mens jeg gjorde skolearbeid. Og lørdag kveld hadde vi filmkveld og bakte brownies. Jippi! På søndag gjorde jeg mer skolearbeid og dykket en gang. Og siden det var Kirstens bursdag pyntet i oss og gikk og spiste dessert på en resturant litt lenger oppe langs stranda. Den var veldig fin, men DYR!

Denne uka er John Murphy, 31, USA , vår taler, og temaet er Relationships. Han kom i kveld og jeg er veldig spent på de kommende dagene. Han er kjent for å være en av favorittene!

En annen gøy ting er at jeg lærte noen dansen «Glow», og den ble plutselig veldig populær, så forrige uke hadde vi flere dansekvelder, og mange av studentene her har lært den... Gøy, jeg savner å danse. Min ivrigste student er Jessie, 14 år (hun er direktørenses datter) og hun er veldig søt.

Det var alt for nå... Takk for at du tok deg tid til å lese!

Lese, lese, lese...

I dag er det en måned siden jeg forlot min mamma på Gardemoen, noe som er helt utrolig! Livet her begynner å bli gaske rutine, og noen ganger må jeg minne meg selv på hvor EKSTREMT heldig jeg er som bor på en karibisk øy, med nydelig temperatur, mange fantastiske mennesker og en super mulighet til å bli bedre kjent med Gud. I tillegg til at feriefølelsen begynner å avta, begynner vi å få veldig mye å gjøre. Denne uka er temaet bibelstudie, så vi lærer hvordan vi kan studere Bibelen. Vi fordyper oss i Johannes evengelium, og vi må lese hele boka en gang hver dag. Det virket veldig overveldende da jeg startet, men nå liker jeg det godt.

I går skjedde det noe spennede. Vi skulle velge sted for outreach!!! Vi fikk oppgitt at de to valgene var Filippinene og Honduras. Så fikk vi 10 minutter (!!!) på oss til å be og bestemme oss. Ingen fikk snakke sammen. Jeg fikk ikke noen spesiell åpenbaring fra Gud, men jeg har hatt veldig lyst til å dra til Asia. Derfor drar jeg til Filippinene om 2 måneder hvis ikke noe spesielt skjer. Hvis Gud vil at jeg skal til Honduras, drar jeg gjerne dit, men da må jeg vite det. Noen av problemområdene i Filippinene er: menneskehandel, prostutisjon, foreldreløse barn, fattigdom og korrupsjon. Det kommer til å bli to utfordende måneder, som forhåpentligvis kommer til å forandre meg for alltid.Vi er over 20 på Asia teamet. Det er gøy, men det er så mange forskjellige mennesker på teamet, så vi må jobbe hardt for å holde sammen. Men jeg gleder meg! Og jeg trenger mer penger. Men jeg stoler på at Gud kommer til å sørge for meg hvis det er dit han vil jeg skal.

Over til noe helt annet (som jeg synes er ganske morsomt). På mandag måtte vi dra inn til San Pedro for å få nye stempler i passene våre. Jeg dro sammen med fem andre, og det gikk veldig fint. For de fleste av oss... David hadde nemlig ikke sko eller noe på overkroppen. Mannen som skulle stemple passene våre ville ikke engang snakke med ham før han hadde skaffet seg en skjorte. Så David løp over veien og kjøpte en skjorte for 50 BLZ $. Det var ikke før han skulle betale for visumet at han kom på at han hadde brukt opp pengene på t-skjorta. Så han måtte låne penger av en av jentene for å få fikset passet sitt... Planen hans varå returnere skjorta etter han hadde fått stempelet, men det ville ikke butikken. Så han måtte beholde den. Morsom fyr...

Siden jeg nå har vært her en stund kommer har jeg laget en liste med 10 tilfeldige fakta om mitt liv her i Belize. Ting som gjør tilværelsen spesiell og interessant:

1. Vi spiser bønner og ris minst tre ganger i uka, noe jeg ALDRI spiste før jeg kom hit
2. Det er alltid minst to firfisler på veggene i vår Cassita
3. Det lengste jeg har sovet er 08:45
4. Yev sier «God morgen, Mari» til meg hver morgen, og «God natt, Mari» hver kveld, noe jeg setter veldig pris på.
5. Hver kveld blir det spilt mist en omgang Settlers, det har spredt seg som en epedemi.
6. Frukt er både dyrt og vanskelig å få tak i, bl.a fordi dette er en øy, og de eksporterer det meste av frukta si (har noen fortalt meg). Et eple koster minst 4,5 kr!
7. På grunn av dårlig vær forrige uke var det SÅ mye mygg og andre stikkene innsekter ute, at mange så ut som de hadde et alvorlig tilfelle av vannkopper. (Noen klør så at de nesten ikke får sove. I begynnelsen av uka likte de ikke meg, men plutselig ble leggene mine veldig fristende...
8. Jeg har ingen pute og madrassen min gir etter for kroppen min (ikke som tempur). Den har en stor grop på midten...
9. Seilerne dro på mandag, men i løpet av de fire første ukene var de seilte de bare en natt (pga storm, taler som måtte ha hjerneoperasjon og mulig orkan)
10. Det er nesten ingen biler på øya, alle kjører golfbiler.

Det var alt for denne gang. Jeg har fortsatt seks og et halvt kapittel igjen av min lederbok, som har frist tirsdag, så tilbake til lesingen...

Ukas oppdatering

Vel.. Nå sitter jeg i bikinien min og spiser «Intensos» med foten høyt... Omtrent alle dykkerne har siste undervisning før de skal ha eksemen om litt, men siden jeg allerede er sertifikert, kan jeg gjøre hva jeg vil:) Denne uka har vært utrolig intens og full av ulike aktiviteter. Vanligvis har vi fri fra ca kl 2 hver dag, og middag er kl 18.30 (som noen av studentene må lage og rydde opp etter. Vi har tre team, så vi er ansvarlige ca hver tredje dag). Noen ganger har vi opplegg etter middag. Denne uka derimot har vi hatt fult kjør.. Vi har hatt undervisning hver dag og etter lunsj har vi hatt teambuilding, session, lecture, smallgroups og workduties. I tillegg har vi middagslaging og på torsdag kveld var det Community meeting (og vi har bøker os må leses). Derfor har det ikke blitt noen oppdatering før nå. I dag er den første dagen på en uke med ordentlig fint vær. Blå himmel og stekene sol, men med en behagelig bris. Det som ikke er så behagelig er at jeg har skadet og kanskje brukket min venstre lilletå.. Den er hoven, ganske så blå, og som kjære René (staff) så koselig uttrykte, «ugly». I går kveld, etter å ha spist is i byen, sett Mulan i Palapaen (som ser ut som en utendørs bar) og en koselig prat ved bassenget, bestemte jeg, Jennie og Matt oss for å være litt «crazy» og hoppe av brygga med klær på. Dette var selvfølgelig ekstra gøy siden klokka var halv ett på natta og det satt folk på brygga og snakket. Så vi løp ut, og hoppet, men da jeg tok satsen, gjorde jeg et eller annet feil, og skadet min lilletå.. Men det var gøy! Utfordringen vår å komme meg i seng uten å vekke de andre, for når jeg kom tilbake til min Cassita var det helt mørkt, alle sov, jeg var klissvåt, måtte hinke rundt og komme meg på toppen av køyesenga, men det gikk...

Temaet denne uka har vært The Fatherheart of God, og ukas «speaker» har vært Jeff Pratt. En amerkaner i slutten av 40-åra, med en veldig ungdommelig stil, ekstremt mange gode historier og et hjerte for de som ikke kjenner Gud som sin Pappa. Han startet å snakke om de ulike aspektene av Guds kjærlighet; brudgom (lover/bridegroom), ektemann, far, mor, venn. Dette er ulike typer kjærlighet, og Gud lengter etter å ha alle disse med hver enkelt av oss. De fleste (kristne) går glipp av noen av disse, og mange har bare et sjef/arbeider forhold til Gud. Gud er klar for å møte alle aspekter av vår lengsel etter kjærlighet og aksept. Jeg har virkelig likt undervisningen denne uka, selv om den har vært utfordrende og virkelig sprenger grensene jeg har gitt Gud. Jeg er vant til tanken på Gud som venn og far, men ektemann og «lover» er ganske ny. Det gir en helt ny dimensjon til mitt forhold til Gud. Gud ikke bare elsker deg, men beundrer deg, gleder seg over deg og lengter etter å tilbringe tid med deg. Han ønsker å overøse deg med tegn på sin kjærlighet, og han vil at du skal bli kjent med ham på dypet. Er ikke dette fantastiske tanker?

Det et nå minst to timer siden jeg startet å skrive dette innlegget, men jeg blir avbrut hele tiden.. Ikke at det er en negativ ting, og jeg kan ikke klage, for sitter rett utenfor spisesalen. Først kom Andrea og noen andre som hadde vært på Mata Grande (vår lille «nærbutikk) med Intensos (kjeks med sjokoladefyll), og de satte seg her og snakket til de måtte gå og ha dykkeundervisningen sin... Så jeg var alene igjen, men da kom Josh, og ga med Oreo-is med Fanta over, en blanding jeg aldri har smakt før, men det var godt (de har forresten utrolig mage ulike Fantaer her, og appelsinfantaen som jeg alltid har sett på som den originale, er ikke så vanlig. Noen av amerikanerne hadde aldri smakt den!!!). Det var veldig koselig, Josh er alltid klar for dype, seriøse samtale, og  han satt her og snakket en god stund før han måtte fikse klesvasken sin.. Da fortsatte jeg å skrive, men så hadde dykkerne pause, og Jamie kom og gav meg kokos (noe vi spiser ganske ofte, det vokser på trærne på eiendommen, så det er rett og slatt bare å gå og plukke de opp, dele dem og spise i vei). Det var bare en liten bit, noe som passet meg fint siden jeg ikke er basens største kokosfan, jeg spiser det mest fordi jeg synes det er gøy.

I kveld skal vi ha «Book Club Party». Anledningen er diverse bursdager, og det er meningen vi skal kle oss ut som en bokkarakter.. Men utklednigsstemninga her er ikke så veldig høy, siden det er vanskelig å finne en passende karakter, og vi ikke akkurat har all verdens ressurser. Det alle gleder seg til, er å spise kake! De har bakt både sjokoladekake og en «Fun Fetti Cake» (som jeg fortsatt ikke vet hva er, men det blir spennede). Det er første gang vi får kake, og folk er alltid desperate etter noe som kan ligne dessert... Så kjeks er veldig populært her. Dessuten er det Taco Cosserole til middag i kveld, som jeg liker veldig godt! Så selv om jeg ikke enda ikke vet hva jeg skal kle meg ut som i kveld, gleder jeg meg:)

For dere som er bekymret for min stakkars tå (mamma og sannsynligvis ikke pappa): Hvis ikke den blir bedre skal jeg til legen kl 14 på mandag (fordi René mente jeg burde), men men med min harde oppvekst som legedatter er jeg ikke særlig bekymret. Jeg må nok bare gi den tid til å gro av seg selv...

Forresten, la meg dele et karibisk øyeblikk: På onsdag kom fire delfiner på besøk. De svømte ca 50 meter fra land, hoppet og koste seg. Det var gøy! Jeg har aldri sett delfiner før...

Life in hurricane season

Det er fredag, som på DP blant annet betyr workduties og middag i San Pedro (det er også vanligvis den eneste dagen jeg bruker sko og sminke.. Jeg går alltid barbeint her, og elsker det! Det er bare når jeg drar inn til San Pedro jeg må ha på sko). De siste dagene har derimot ikke vært helt som vanlig... Onsdag kveld kom det en ny "yellow alert", som torsdag morgen ble omgjort til "orange alert", dvs en orkan var på vei... Alle planer for dagen ble avlyst og nye ble lagt. Siden seilbåtene våre ligger på et veldig utsatt sted og de sannsynligvis ville blitt knust hvis det hadde kommet en orkan, ble det bestemt at seks personer skulle seile til Guatemala. Ingen av studentene fikk bli med, så alle seilerne ble innkvartert i våre rom. Istedet for å være fire i cassitaen, er vi nå seks... Noen andre staff dro inn til byen for å handle inn mat, mens vi som var igjen på basen hadde worship and intersession. Intersession er ganske enkelt organisert bønn for spesifikke personer, steder eller hendelser. Så vi ba om at Gud skulle stoppe orkanen... Han har gjort det før! Og vi ba for en del andre ting rundt situasjonen. Etter lunsj fortsatte timeplanen som vanlig og alle Adventure jentene så på film sammen. Det var veldig koselig, men vi så Letters to Juliet (som du kanskje husker at jeg også så på flyet hit). I går kveld hadde vi Community Meeting, som er et kveldsmøte vi har hver torsdag 8noen lokale kommer også) og det var veldig bra. Vi avsluttet med et lite Danceparty, og det var veldig gøy. Husk å prise Gud i alle situasjoner! Etter det var vi så varme at noen av oss hoppet i bassenget... Så tok det av. Det begynte med at vi dyttet noen uti med klær på, og så begynte vi å rope navnene til alle som gikk forbi for å få de til å hoppe i bassenget.. Det var gruppepressbading delux. Tilslutt var nesten alle studentene, de fleste staffs´a, Lynn (basedirector), vaktmesteren og ett år gamle Caroline i bassenget. Halvparten med klær på.

I morges fikk vi beskjed om at stormen hadde roet seg (gått ned til tropisk storm igjen) og at vi muligens ikke trengte å evakuere likevel. I går var nemlig planen å evakuere til en annen YWAM base inne i Belize lørdag morgen. MEN vi måtte likevel pakke alle tingene våre inn i en liten sekk (med de nødvendigste tingene) og en bag (med alt det andre) i tilfelle vi må evakuere likevel... Så derfor er nå alle mine ting pakket sammen, og jeg må pakke ting opp igjen i kveld for å sove.. Oh yeah! Jeg vet at det er superbra at det ser ut til at det ikke blir noen orkan, men jeg syntes egentlig det var veldig spennende (og det hadde vært gøy å se litt annet av Belize, den andre basen ligger nemlig i jungelen). Dessuten blir jeg sliten av å gå frem og tilbake hele tiden. Etter pakkingen skulle  vi egentlig ha lecture (ukas tema er Worldviews) men siden vår taler Chris nå er på seiltur til Guatemala arrangerte noen av staffs`a en diskusjon.. Jey, jeg elsker diskusjoner på engelsk. Not. (Egentlig har jeg ikke noe i mot diskusjoner og temaet var interessant, men engelsken er så hemmende! Jeg føler meg ukomfortabel og blir utrolig frustrert) Men her er et lite utdrag fra vår tankevekkende diskusjon:

Greia var at vi skulle late som om vi var ledrene i en menighet, som skulle avgjøre ulike saker. Første punkt var ny pastor. Og kandidatene var Bob, som var familiefar og en god kandidat, MEN veldig overvektig. Kanditat nr to var Eva, gift og hadde barn (og gjett hva som var galt med henne? Hun var kvinne...) Kandidat nr tre het James, var den best kvalifiserte, MEN levde i et homofilt forhold. Når det gjalt Bob var det stor uenighet... Mange mente at overvekten indikerte mangel på selvdisiplin og at han søkte trøst i mat i stedet for å vende seg til Gud. Mens andre mente at det ikke hadde noe å si. Når det gjelder kvinnen tenkte jeg «Er dette seriøst, er det eneste minsuset at hun er kvinne? Alle kommer vel til å være enige om at det ikke er noe problem, hva er dette å diskutere?» Men der tok jeg feil.. Det var nesten inegn som ville ha henne!!! Ikke jentene heller! Nesten alle jentene satt der og sa at det er Gud harordnet det sånn at menn skal være ledere i kirken.. Noen av guttenebare lo ved tanken. Det var litt sjokk for meg.. Mange hevdet at Gud igjennom Bibelen klart har sagt at menn skal være lederne i kirken, og da det ble lest om Debora som var dommer i Isreal (praktisk talt politisk og religiøs leder) ble de litt satt ut. Når det gjelder den siste kandidaten var omtrent alle enige om at en som lever i et homofilt forhold ikke kan ha en lederposisjon i kirken. Da ble det satt spørsmålstegn ved hvorfor vi rangerte homifili som en verre synd enn blablabla, når synd er synd for Gud. Og diskusjonen fortsatte...

Etter alt dette, og faktumet at jeg må snakke engelsk 24-7, alltid har fullt av folk rundt meg og vi har en mulig orkan lurende rundt hjørnet var jeg utrolig sliten. Siden det ble handlet inn mat i går (og min workduty er provisjon) hadde jeg heldigvis ettermiddagen fri. Jeg og Patricia tok en kort tur til byen (spiste is, lastet opp noen blider på en internettkafé, kjøpte kjeks, frukt, og simkort til henne) og så dro vi tilbake og spiste rester fra de andre dagene. Både for å spare penger og fordi jeg ikke orket å være i byen hele kvelden. Nå sitter jeg ute på brygga i mørket, og siden det har vært overskyet hele dagen er det ingen stjerner eller måne, men nå skal jeg spise oreo-is. Og jeg har utrolig lyst til å snakke med min kjære Åsta som jeg ikke har snakket med på 3 UKER! ...

By the way.. Jeg lastet opp noen bilder til facebookprofilen min, sjekk det ut hvis du vil:)

Ha en super helg!

Haimat ohaha

I dag har jeg dykket igjen, og det var mye bedre denne gangen. Det var SÅ gøy! Det var meg og fem andre, så gruppen var litt mindre. I går hadde jeg fått beskjed om at vi skulle dra kl 9, men da jeg våknet 08.10 fikk jeg beskjed om at vi skulle dra kl 08.30.. Så jeg heiv i meg frokosten og fant frem utstyret mitt (denne gangen passet jeg på at jeg hadde en dybdemålet som virket). Vi gjorde to dykk (i samme område), men hentet flasker i San Pedro mellom dykkene. Det første dykket var gøy,   ikke at korallene hadde blitt så veldig fargerike siden sist, men det var flere fisker. Vakre fisker, og en hai! Jeg svømte gjennom en stim av knallblå fisker, og det var nydelig. Problemet mitt er at jeg blir kvalm MED EN GANG jeg klatrer opp i båten, fordi det er ganske mye bølger og vi bare ligger og flyter. Jeg skjønnner ikke hvordan det er mulig å bli kvalm så fort, men med en gang jeg setter foten på stigen, kjenner jeg at det kommer... Og når vi begynner å kjøre går det bort med en gang.. Det andre dykket var supert! Vår «Divemaster», hadde tatt med en stor vannflaske fylt med sardiner (tror jeg) og vi skulle mate haiene! Før vi hoppet uti ga han oss noen retningslinjer, og sa at vi måtte holde oss litt unna beholderen, og holde fingerene til oss selv. Men han sa også at noen av de var vennlige, det vil si at vi kunne klappe dem. Siden jeg blir så lett kvalm spurte jeg om jeg kunne gå uti først, og da jeg satt på kanten så jeg to haier nedenfor oss. Men jeg tok et godt tak i munnstykket og hoppet (dvs vippet) i det. Vi sitter nemlig på båtripa og vipper bakover for å komme ut i vannet. Jeg var den første som begynte nedstigingen og så flere STORE fisker rundt meg og noen haier (jeg kan innrømme at jeg var litt nervøs, og da en hai svømte rett mot meg da jeg kom på bunnen var det like før jeg tok tak i hånda til Jev som var rett ved siden av meg). Da beholderen med fisk ble åpnet ble det full fart der nede. Det var minst 5 haier på omtrent 1,5 meter som svømte rundt der. Og JA, jeg klappet den ene! Den var overraskende ruglete, jeg hadde forestilt meg at den var mer glatt som en fisk.. I tillegg var det masse fisk i forskjellige størrelser og farger som svømte rundt oss. Blå, gule, turkise, rosa, lilla og vannet er varmt, klart og turkis. Jeg koste meg! Det ekleste var en diger ål som svømte rett mot meg.. Den så på meg med to skikkelig skumle øyne, så jeg trakk meg tilbake.. Da jeg kom opp ble jeg selvfølgelig kvalm, og før alle halvparten hadde rukket å kommet opp i båten hadde jeg kastet opp (ut av båten selvfølgelig) Men det var SÅ verdt det, og dessuten gjorde det at jeg ikke var kvalm lenger.

Over til noe HELT annet: Mens jeg sitter og skriver, sitter min roommate Andrea på andre siden av bordet og leser Crazy Love. Hun kom nettopp med utsagnet «This is like the best book ever!» (så  typisk mine nye amerikanske venner) og jeg er veldig enig. Jeg leste nemlig denne boka i vår, og vil med dette anbefale den varmt til dere alle! Den er ikke så veldig lang, og er lett og lese. Den handler om hvor fantastisk Gud er,  hvor heldige vi er som har fått muligheten til å ha et personlig forhold til Universets Skaper og Hans kjærlighet. Den er verdt å kjøpe, men hvis du vil låne har jeg et eksemplar. Bare snakk med et av mine kjære familiemedlemmer.. (Det lureste er nok mamma eller Ruth Miriam).

Nå venter jeg i spenning på hva det er til middag... Tror kanskje det er noe så rart som «Breakfast for Dinner»... Et ganske morsomt konsept egentlig. ( I følge hva jeg har hørt er det vanlig å ha pannekaker o.l til denne retten, men siden det ville tatt 100 år å lage pannekaker til så mange har tror jeg vi skal ha en slags havregrøt eller noe..) Så neste gang dere har pannekaker til middag synes jeg dere burde gi måltidet litt ekstra piff og kalle det «Breakfast for Dinner». Det høres mye kulere ut:)

Saturday nightfever

Det er lørdag kveld, det vil si movienight, og de fleste ser på Lord of the Rings. Jeg så starten, men var ikke helt i humør for den, så jeg tenkte jeg kunne oppdatere bloggen min i stedet.

Lørdag og søndag er fridager uten noen spesielle planer, bortsett fra at man kan dykke. Siden de fleste fortsatt er i læringsstadiet har de hatt sitt første dykk i bassenget og i sjøen i dag (noe de fleste syntes var veldig gøy) og vi andre fikk ikke dykke. Derfor har jeg brukt tiden til å lese, sole meg og bade (for nå er det fint vær igjen!). Jeg har fullført boka "Is that really you God?". Den handler om hvordan YWAM har vokst frem. Det er egentlig en veldig spennende historie om å høre Guds stemme og følge hans ledelse, men av en eller annen grunn synes ikke jeg den er superexciting. Men det er mange andre som liker den, så don`t let me stop you! I kveld hadde vi taco til middag, og det var SÅ godt! Og, litt spenning fra Belize: jeg satt nettopp ved bassenget (det var nesten helt mørkt), og så plutselig et lite vesen som beveget seg noen meter fra meg. Og det var sort ekkel scorpion!!! Så den koselige stunden under stjernehimmelen var ødelagt, for å si det sånn... jeg løp inn i hytta og hentet lommelykt og kamera! 

Når det stormer!

For et par dager siden ble vi samlet til en ekstraordinær samling, og Chris (sjefen her) fortalte at orkanalarmen var på «yellow alert». Det betydde ganske enkelt et et sted i det Karibiske hav var det en storm som muligens kunne utvikle seg til en orkan og som muligens kunne komme til oss. Men ikke før noen dager.. Siden det fortsatt var veldig usikkert, ba de om at ingen skulle si noe om det, slik at man slapp 50 foreldre som klikket i vinkler uten grunn. Men de ville at vi skulle være klar over at det var en liten fare og informerte om at hvis orkanen kom, trengte de hjelp til å klargjøre basen og vi måtte evakuere. Jeg må innrømme at nyheten skremte meg litt, men jeg syntes egentlig det var veldig spennende. Jeg har aldri opplevd en orkan før, det hadde vært gøy med en liten... Men stormen utviklet seg aldri til en orkan, men den kom ganske nær oss, så de to siste dagene har vi nesten ikke hatt sol, og seilerne måtte utsette turen sin. I natt regnet det helt ekstremt, og vinden bråkte så mye av at vi våknet av den et par ganger. Dessuten gikk strømmen flere ganger (apropo strøm: en av guttene spurte for litt siden om det var strøm «der jeg kom fra».. HALLO! Hva slags spørsmål er det?) I morges våknet vi, og var selvfølgelig svette som vanlig, og siden strømmen hadde gått, virket ikke dusjen vår. Men det regnet så mye at vi gikk ut og dusjet i regnet. Med såpe! Det var veldig gøy. Og kaldt.. Det er den første gangen jeg har fryst her. Så hoppet vi i bassenget bare for gøy, og når jeg kom opp tok jeg på meg bukse! (ikke fordi det var for kaldt til å gå i shorts, men fordi det var kaldere enn vanlig og jeg måtte benytte anledningen til å ha på en av mine to bukser..) Under frokosten gikk strømmen hele tiden, og når den kom på ble alle kjempeglade fordi de kunne toaste loffen sin.. Haha. Det regnet (og da mener jeg REGNET) hele formiddagen, men så stoppet det, og resten av dagen har det vært en veldig behagelig temperatur, dvs at man kan gå opp en trapp uten at svetten renner nedover leggene dine. Men jeg er egentlig klar for litt mere sol nå, så bring it on!