Nå er det en stund siden jeg har skrevet noe her, og til dere som har sjekket jevnlig: Beklager! Men det skjer så mye og oppdatering av blogg er ikke på toppen av min prioriteringsliste... Forrige uke fra onsdag til fredag hadde vi en minioutreach, og det var noen spennende dager. Vi ble delt opp i små team, og jeg var med to andre (Yev fra Belize og Katie fra USA) og vi dro til Corozal nord i Belize. Da vi kom dit hadde vi ingen spesielle planer, vi måtte stole på at Gud ledet oss dit vi skulle og at vi møtte de menneskene Han ville vi skulle møte. I Belize er stanisme og djeveldyrking ganske utbredt og åpent. Vi startet med å gå rundt i byen og be for ulike kirker, og på den måten kom vi i kontakt med noen i den katolske kirken (som er den største der, og driver en stor skole). Vi sa at vi kunne hjelpe med noe hvis det var behov, og vi avtale at vi skulle bli med ut til en av landsbyene dagen etter for å hjelpe til å montere noen vannrør. Resten av kvelden hang vi i en park i sentrum, snakket med noen folk, lekte med noen barn og ba for noen. Tilslutt dro vi til tanten til Yev og sov der. Vi hadde ikke sagt fra på forhånd, men de var utrolig gjestfrie. To av døtrene ga fra seg rommet sitt til meg og Katie uten å klage. Og vi fikk utrolig gode kylligburritos og ricejuice (som var litt merkelig) før vi la oss. Neste dag startet med nystekte tortillas (NAM), og ikke sa god sjekolademelk. Melka her smaker ikke som melk... Vi startet dagen med å be og lovsynge og var klare. Før vi dro til den katolske kirka gikk vi litt rundt i byen og ba for noen av kirkene igjen. Siden Rafael (vår kontakt) ikke var der da vi kom vasket vi vinduer. Da vi var ferdige og hadde ventet en stund innså vi at det kunne ta en stund og avtalte å møte ham etter lunsj i stedet. Så vi fortsatte og gå rundt i byen, snakke med folk og vi ba utenfor en satanisk lodge, dvs åndelig krigføring delux. Det er tre lodger i byen og de har «gudstjenester» der til faste tider! Det er sprøtt. Vi ba om frihet fra de onde kreftene som binder menneskene i byen nå, og selv om vi ikke så noen resultater der og da, tror jeg at det har effekt. Da vi kom tilbake til den katolske kirka var Raf klar og John (23-år gammel frivillig fra USA) var også med. Vi kjørte til en familie som bestod av tre voksne damer. Moren kunne ikke gå, og de to døtrene var mentalt tilbakestående. De bodde i et ett-romshus/skur, Raf hadde funnet dem for noen år siden. Da faren i familien døde fikk de store problemer, for det var de mentalt tilbakestående døtrene som måtte stelle hjemmet.. De hadde ikke vasket seg på leeenge, og spiste ting som ikke bør spises. Så Raf som er en utolig god mann tok dem med seg hjem og de bodde der i 8 mnd! Kona hans lærte dem hvordan de kunne vaske seg selv, enkel matlaging og hva som ikke bør spises. For noen utrolige mennesker! John var også veldig koselig, og jeg synes litt synd på ham for han bodde på anlegget til den katolske kirka med bare voksne, og jeg tror han likte å henge med oss i noen timer. Vi likte å henge med han i hvert fall. Etter vi var ferdige med jobben, som var veldig enkel (jeg og Katie gjorde omtrent ingen ting bortsett fra å være med damene og fikse håret deres. De snakket bare spansk, men var utrolig søte og smilte hele tiden), inviterte Raf oss hjem til ham for å få noe å drikke. Han bodde i en landsby i nærheten (som faktisk heter San Pedro), og huset deres var veldig søtt. Da vi kom dit hadde kona akkurat laget mat, og vi fikk spise der. Det var så godt! Resten av dagen ba vi, lekte med noen barn i parken og da det ble kveld møtte vi en fyr som Yev kjente fra før. Dette er litt kompli, men interessant, så jeg prøver meg på en forklaring. Faren til Yev er veldig involvert i satanisme, og tvang Yev med fra han var liten (han har sett noen freaky ting, for å si det sånn), men gjennom musikk ble Yev del av en menighet og ble kjent med Jesus. Mannen som vi møtte i Corozal var en tidligere satanist og venn av Yevs far, men var en kristen nå. Han tilbød oss å sove hos ham den første natta også, men da viste vi ikke at han hadde blitt en kristen. Vi ba for det lenge, for selv om det var litt skremmende, ville vi dra til ham hvis det var det Gud ville vi skulle gjøre. Om vi så måtte være oppe og be hele natta. Men vi følte ikke at Gud spesiefikt ba oss om å dra dit. Den andre kvelden derimot fikk vi (dvs Yev) snakket mer med ham, og han ville veldig gjerne at vi skulle sove hos ham. Så etter at vi hadde bedt for det, takket vi ja. Plutselig fikk han en telefon om at Yevs stebror nettopp hadde blitt skutt, så vi dro til sykehuset. Dette er en ekstrem «tilfeldighet» for Yev har ikke sett broren sin på flere år, og hva er sjansen for at vi er i byen akkurat den kvelden han blir skutt FEM ganger og at vi får vite om det? Han var i ambulansen da vi kom, og Yev snakket med ham en kort stund og ba for ham. Gud viste oss på ulike måter at vi var der for en grunn! Da vi kom hjem til Yevs venn, kalt Angel, så jeg at det ikke akkurat var et 5-stjerners hotell, ikke ikke engang 1. Huset var lite, absoutt ikke tett og jeg så to STORE kakkerlakker på veggene, jeg var en smule bekymret for hygienen, men vi ba for maten og spiste. Selv om han tydligvis hadde lite var han utrolig gjestfri. Han dro ut og kjøpte ingredienser, og jeg fikk bake ut tortillaene (mine første, og ikke supervellykkede). Han kjøpte til og med marshmellows som vi smeltet på flammene fra gassovnen... Og han laget plantain chips. Det smakte litt som hjemmelaget potetløv, men frukten (grønnsaken?) ser ut som en banan... Han lot oss ha senga si, Katie og jeg sov der, og Yev sov på en madrass på gulvet. Det var ikke min beste søvn (jeg har alltid hatt problemer med å sove i andre sengetøy, så det var en utfordring å sove i en fremmed manns sannsynligvis ganske skitne sengetøy), det var trangt, og jeg våknet en del ganger og ba om at jeg ikke skulle merke det hvis en kakkerlakk krabbet over meg... Da vi våknet dagen etter vasket vi oss med litt vann og tok på litt solkrem for luktens skyld. Og vi la i vei mot Belize City. Siden budsjettet vårt var på et MINIMUM bestemte vi oss for å haike. Det tok SÅ lang tid før noen endelig plukket oss opp, og vi måtte være i Belize City før 11, men vi stolte på at Gud ville sørge for oss. Etter en lang stund stoppet en inder som utrolig nok skulle til Belize City! Oh Yeah! Han var koselig og kjørte fort så det var digg. Vi var så slitne for vi hadde ikke spist fokost, og bare drukket litt... Å møte igjen de andre gruppene var fantastisk! Selv om vi bare hadde vært borte fra hverandre i to døgn var det gjensynsglede som om vi ikke hadde sett hverandre på minst to uker. Vi løp hverandre i møte, klemte hverandre og snakket i munnen på hverandre. Lykke! Da vi kom tilbake på basen dusjet jeg og vi fikk tacosuppe til lunsj og banankake, det var SÅ godt! Etterpå hadde vi debrief og alle fortalte om sine opplevelser. Gøy! Disse tre dagene var intense, utfordrende og har strukket meg. Jeg har aldri bedt så mye før, og har lært nye ting om meg selv og Gud. Han sørget for oss, og beskyttet oss!
Resten av helgen ble brukt på å dra inn til San Pedro fredag kveld, vi spiste superbillig kinamat, dyr is og dro på ungdomssamling i en av menighetene her. På lørdag hadde dykkerne som jobber med å bli sertifisert to dykk hver, mens jeg gjorde skolearbeid. Og lørdag kveld hadde vi filmkveld og bakte brownies. Jippi! På søndag gjorde jeg mer skolearbeid og dykket en gang. Og siden det var Kirstens bursdag pyntet i oss og gikk og spiste dessert på en resturant litt lenger oppe langs stranda. Den var veldig fin, men DYR!
Denne uka er John Murphy, 31, USA , vår taler, og temaet er Relationships. Han kom i kveld og jeg er veldig spent på de kommende dagene. Han er kjent for å være en av favorittene!
En annen gøy ting er at jeg lærte noen dansen «Glow», og den ble plutselig veldig populær, så forrige uke hadde vi flere dansekvelder, og mange av studentene her har lært den... Gøy, jeg savner å danse. Min ivrigste student er Jessie, 14 år (hun er direktørenses datter) og hun er veldig søt.
Det var alt for nå... Takk for at du tok deg tid til å lese!
