Manila neste stopp

Nå sitter jeg i soveposen min på JFK Airport, New York!!! Ikke at jeg får oppleve storbyen, for vi drar videre i morgen formiddag. For å gjøre turen til Filippinene billigst mulig har vi en totimers stopp her i New York, og vi nyter det. Etter McDonalds, Pizza, Starbucks og runder i amerikanske butikker ligger nå de fleste på teamet på steinguvet i soveposene sine og søver søtt... Outreach idyll:) Jeg og Kirsten sitter derimot bag-vakt, og passer på at alt holder seg på plass, og det er koselig. Vi har uansett en 20t og 30min flytur i morgen, så man kan like godt være litt trøtt...

Her er litt fra den siste uka:

Vår siste taler var Tiffany Thomsen, en fantastisk dame på 45 år, fire barn, crazy, vakker og full av «Jesus-glow». Temaet for uka var Pinky Promises, og konseptet hennes er undervisning ut fra tre av løftene i Bibelen, hvor de første bokstavene danner akronymet Pinky:

Precious are your thoughts towards me, oh God. If I were to count them they would outnumber the grains of sand. Salme 139:17-18

Immeasurably more than anything I can ask or imagine is your power at work within us. Efes 3:20

Never will I leave you, never will i forsake you – Heb 13:5

Kingdom of God is not of this world – John 18:36

You are the light of this world – Matt 5:14

En del av ettermiddagen hadde vi outreach prep, info, forberedelser, bønn osv. Fredag var en skikkelig grå dag, og det regnet masse. Det regnet da vi hådde lectures og da vi skulle ut og gjøre vår siste matshopping (som vi må kjøre 20min i båt for å gjøre) pøset det, oh yeah! Vi var ganske våte da vi kom inn til byen, men siden vi skulle dra på mandag og tirsdag var det ikke så mye mat å kjøpe så det gikk ganske kjapt. Det er vel unødvendig å si at på veien tilbake ble vi enda våtere og Roberto så nesten ikke hvor vi kjørte.. Vi måtte pakke all maten i søppelsekker for at den ikke skulle bli ødelagt. Tilbake på basen ryddet vi på plass maten og så laget jeg og Paty pannekaker. Selv om det pøsregnet måtte vi inne til byen og handle noen siste ting, så vi tok på shorts (våte klær er kaldere enn ingen) og satte oss i en søppelsekk sammen med resten av gjengen som prøvde å gjemme seg under en presenning. Vi ble klissvåte og dryppet i alle butikkene. Jeg og Andrea hoppet i vanndammer, løp og sang «I´m singing in the rain»... Lykke! Og siden det var vår siste kveld i byen hadde vi TRE kuler is... Jeg hadde mint chocolate chip, sjokolade og oreo:) da vi kom tilbake dusjen vi i varmt vann og så hadde vi var siste Casita-night! Bare oss fire – Andrea, Katie, Kirsten og meg. Vi spiste sjokoladekake, glasur, drakk vann og hadde et stearin lys. Det var kkjempekosleig, og vi bare satt og snakket.

Lørdag var pakke/rydde dag og kvelden var SUPER. Vi hadde bankett så alle måtte pynte seg, og staffs´a hadde pyntet spisesalen kjempefint. De laget maten og serverte oss, og vi hadde forrestt, hovedrett og dessert. Kjempekoselig. Og i løpet av kveldenfikk alle en personlig liten tale. Det var supert. Men ikke nok med det. Da vi var ferdige i 10-tida var det tid for smallgroup Christmas Edition. Min smallgroup hadde planlagt å feire jul, så vi hadde fikset gaver til hverandre og alle skulle ta med seg en type mat som minnet dem om jul. Vi hadde caramel popcorn, pepperkaker, chociolatecovered pretzels, kakao og mer, stappet oss. Vi hadde pyntet talerens soverom med to juletrær og mange fargerike julelys, vi lagde julstrømper, leste juleevengeliet oog så på en julefilm. Det var bare superkoselig! Og det morsomste var at da vi lå og sov kl 03 om natta kom Jay og Jeremy som er staff og hadde kledd seg ut som Rudolf og Julenissen.. Bortsett fra at de ikke lignet veldig. De var bare veldig morsomme, stappet i seg restene fra bordet vårt og prøvde å putte godteri i strømpene våre. Da vi våknet om morgenen hørte vi på julemusikk og spiste godteriet vårt:)

Søndag brukte vi på outreachprep, pakke ferdig og vakse ut av sommene våre og jeg skrev min siste bokrapport. Desverre ikke helt sånn jeg skulle ønske jeg kunne bruke den siste dagen min her, menmen. Og jeg laget ferdig julegavene til to av jentene som drar til Honduras, Paty og Andrea.

Mandag dro vi i 7-tida, og det var TRIST å dra fra halvparten av skolen vår, men vi er spent på den neste delen av vårt eventyr også. Så etter MANGE klemmer og en del tårer kom vi oss i vei. Vi reiste med watertaxi og buss til Cancun i Mexico hvor vi sov på en YWAM base en natt, og dro på Walmart, som var gøy siden jeg aldri har vært der før, og alle snakker om det... Og de hadde billig frukt der. Jippi! I går fløy vi til New York, og det var så få på flyet at jeg fik tre seter for meg selv. Det var DIGG. Og så har vi vaset rundt på JFK NY i snart et døgn. Og mitt høydepunkt var å få skype med Åsta som jeg ikke har snakket med siden jeg dro fra Norge!!! Neste stopp er Manila, 20 timer på flyet... oh yeah!

Har ikke tid til å lese gjennom, må gå på flyet, så beklager stavefeil...

Indescribable

Dette er litt gammelt nytt, men for et par uker siden så vi en tale som er UTROLIG BRA! Den tar bare 45 min, og vil muligens forandre ditt perspektiv på Gud og livet... Gi den en sjanse..

Indescribable

Outreach-nyheter & mini-outreach!!

Først noen spennende nyheter!!! Vi forlater basen om en uke! Mandag morgen kl 07.00. Vi drar vi via Mexico, og sover der en natt før vi flyr til JFK New York. Der skal vi sove på flyplassen og neste dag drar vi videre til Manila via Tokyo. En 20 timers flytur!! Og vi får ikke forlate flyet i Tokyo. Etter en natt i Manila flyr vi til Sebu, hvor vi skal være de første ukene. Vi har ikke fått vite noe om hva vi skal gjøre der enda, så vent i spenning.

Akkurat nå klarer jeg ikke å glede meg så veldig for det kommer til å bli så utrolig trist å dra fra det andre teamet, Anya (min smallgroup leader), Toney familien og livet her... Men jeg må bare prøve å forsone meg med tanken på at denne perioden går mot slutten. Noe annet som er kjipt er at jeg har en del skolearbeid som må bli gjort, når jeg mye heller vil bruke tid med alle menneskene jeg snart skal dra fra...

La oss spole litt tilbake, her kommer en oppsummering av den siste tida:

Forrige helg ble jeg Advanced Open Water sertifisert. Jeg dykket fem ganger i løpet av to dager, og siden det var den kalde perioden, var det å komme opp av vannet og kjøre tilbake til basen en kjølig opplevelse (som vi forresten har få av her...). Vi startet med Deep dive, som var helt ok, men ikke veldig annerledes enn hva vi har gjort før. Vi svømte i en kløft (og jeg trodde instruktøren som var foran meg skulle sette seg fast), og da vi kom opp av kløfta åpenbarte det seg et vakkert  «undervannsskog» med masse forskjellige fisker. Jippi! Underwater Navigation Dive var mer interessant enn jeg hadde forventet. Jeg syntes det hørtes superkjedelig ut, og har egentlig aldri forstått kompass, men det gjør jeg nå. Vi måtte svømme i firkanter og bruke kompasset til å komme tilbake der vi startet, og det var faktisk ganske gøy! Det mest spennende var Night Dive. Etter middag (jeg var fortsatt kald fra de andre dykkene) dro vi ut i båten.. Det var mørkt.. Tidligere på dagen hadde vi merket bøyene, vi dykket det samme stedet som vi gjorde navigasjonsdykket. Desverre funket ikke alle lyktene.. Så jeg måtte dele lykt med min buddy Paty. Men det var ok, vi hold hverandre i hendene omtrent hele tida. Jeg var ganske nervøs før og idet vi gikk ned, men når vi var der nede var det ikke helt ok. Det var en del folk der med lykter, så man fikk et slags bilde av omgivelsene. Det som er skummelt er å tenke på hva som er der ingen lyser.. Maneter, fisk, haier..?? På søndag gjorde vi Peak Performance Boyouncy, som går ut på å jobbe med kontroll over oppdriften (vi svømte i etasjer og prøvde å stå stille i ulike posisjoner) og Fish Identification. Fish ID høres litt nerdete ut, men det var ganske gøy. Jeg liker fisk bedre å bedre. Det er så UTROLIG mange forskjellige!!!

Etter dykkingen lagde jeg og Paty pannekaker som lunsj, og det var veldig godt og koselig. Syltetøyet her er ikke godt (det er brunt!) så vi hadde kanel og sukker på, og Patys sjokoladepulver.. Vet ikke om jeg vil anbefale det...

Forrige uke var mini-outreach. En stappet uke uten lectures, som går ut på å gi tilbake til samfunnet her i San Pedro. Vi brukte fire av formiddagene på en barneskole, Holy Cross, i et område kalt San Mateo. Et sumpområde hvor de fleste husene er uten vann og elektrisitet. Belize`s fattigeste område... Det var utrolig å se hvordan de lever, og det minner meg på hvor heldig jeg er! Skolen ble startet og er drevet av et canadisk misjonærpar som kom hit for 5-6 år siden og ble slått av hvor mange barn i skolealder som ikke var på skolen. De gjorde litt research, og fant ut at mange av familiene i San Mateo ikke hadde råd til å betale for barnas skolegang. Ekteparet bestemte seg for å gjøre noe med det, så de fikk mydighetene til å gi dem en eiendom bestående av sump, og i 2006 startet de opp med tre klasserom og 62 elever. Nå har de over 500 elever, 17 klasserom, bibliotek, ordentlige toaletter, matsal (hvor de serverer to gratis måltider om dagen) og lege/tannlege kontor! Det er AMAZING hva de har fått til. I to dager assisterte jeg en lærer i Std 2 (7-8åringer), og hun har en krevende jobb!! I bygget jeg var i er det 6 klasserom med barn fra 5-8 år, og de er bare adskilt med vegger som stopper en meter fra taket.. Det betyr at du kan høre alt som skjer i de andre klasserommene.. Men Ms Flores hadde imponerende god kontroll over dem, og de er bare supersøte. De kalte meg «Miss Mari», og mange av dem er veldig flinke. Men det er omtrent umulig å tilpasse undervisningen. Den siste dagen på Holy Cross var jeg så heldig å få jobbe på tannklinikken sammen med Andrea! Jeg elsket det. Vår jobb var å hente barna fra klassene, og mens de ventet fikk vi dem til å skylle munnen, ga dem poser med gratis tannkrem/tannbørste/tanntråd, demonstrerte hvordan de skulle pusse tennene og bruke tanntråd og prøvde å berolige dem. Jeg sang blant annet «Ja, vi elsker» for et par jenter, og fikk høre Belize`s nasjonalsang (dvs jeg prøvde å høre den over aggregatet..) En av jentene jeg snakket mest med het Ashley og var 12 år. Hun var veldig nervøs da hun skulle inn til tannlegen, og spurte om jeg kunne være med henne inn, så jeg satt og holdt henne i hånda mens hun fikk fikset tennene. Det ga meg også en mulighet til å snakke med tannlegen Mark og hans assistant, som var veldig koselige. Mark var fra Minnesota, og har norsk bakgrunn.. han hadde vært i Bergen og Trondheim, så det var funny. Jeg likte veldig godt muligheten til å snakke mer med og bli kjent med noen av barna, for det var vanskelig i klasserommet.. Og den eneste pausen de fikk mens vi var der var for å gå på do i to fine rekker uten å snakke (noe de aldri klarte).

Vi gjorde også «community work»; vi plukket søppel, vasket klasserom på en skole og malte benker i en park. Siden de fleste husene her er malt i crazy farger var jeg veldig spent på å se hvilken gøy farge vi skulle male benkene med, så ble litt skuffet da vi åpnet et enormt spann med noe som så ut som foundation. Men benkene trengte maling, så de ble fine og beige. Tordag kveld hadde vi en annerledes communitynight. Vi inviterte ungdomsgruppa fra en av menighetene i San Pedro, og hadde grillparty med pølser! Det var veldig godt, mine første pølser siden Norge, og det var gøy å bli bedre kjent med ungdommene fra kirka. Jeg har vært på undomssamlinga deres to ganger før, så jeg kjente noen av dem. Fredag kveld brukte vi i San Pedro. Vi ba for ulike deler av byen i grupper og så brukte vi resten av kveld til å leke med barn i parken. Vi malte ansikter, lagde ballongfigurer, kastet vannballonger og spilte fotball. Gøy! Siste del av vår mini-outreach uke var å bidra på søndagsmøtet i «Living Word Church», som forresten er en veldig fresh menighet. Vi var delt i to grupper og hver gruppe hadde forberedt et dramastykke, et vitnesbyrd og Katie på vår gruppe fremførte et «Spoken word» (en slags rap). Det gikk fint, selv om vi brukte kortere tid enn planlagt. Den mer utfordrende delen var å lede søndagskolen. De to aldersgruppene var i det samme rommet, og problemene startet da vi skulle lære dem (forskjellige) sanger på samme tid.. KAOS. Vi klarte ikke å holde dem fokuserte, jeg var på gruppa med de yngste barna, og jeg er usikker på hvor mye de lærte.. Men de syntes i hvert fall det var gøy da vi lekte med dem.

Etter at vi var ferdige der ble jeg i byen sammen med noen av de andre jentene, og spiste lunsj på en av strandresturantene.. Høres eksklusivt ut, men maten og drikka kostet bare 50kr, og siden jeg satt der i evigheter (siden de hadde trådløst internett) ga jeg dem litt ekstra. Jeg fikk chattet med min savnede, nydelige Ruth Miriam, så det var topp. Selv om det endte med å være en veldig uproduktiv dag...

Anyways.. neste update blir muligens skrevet på vei til Filippinene, jeg tviler på at jeg kommer til å bruke tid på å oppdatere før jeg drar herfra. Ha en fantastisk tid frem til da!

Hurricanes, relationships, olympics and riceice

Her kommer noen av highlights´a fra den siste tida:

Uke 7 var temaet relationships, med John Murphy. John er en av mine favoritter til nå, han er 31 år gammel, har 5 (!) barn og leder Borders DTS i Denver, Colorado. Litt gangster, morsom, utrolig Jesusfokusert og måten han snakker om kona og barna sine på får meg til å ønske det var meg han var gift med. Bare to problemer: Han er litt lavere enn meg, og (som sagt) han er gift... Anyways, undervisninga den uka var KONGE. Her er noen av tingene han snakket om:

·         Vårt forhold til Gud, som sønner og døtre istedet for tjenere

·         Hva som hinder oss i å knytte sunne, nære relasjoner

·         Romatiske forhold – hvordan bør det gjøres?

·         Hva sex var skapt til å være og hvordan «verden» har tatt det, misbrukt og til en viss grad ødelagt det.

I tillegg til å undervise, viste han filmen JesusFreaks som er en slags dokumentar om Borders DTS 08` i Denver. Jeg likte den veldig godt, og selv om den varte i ca 1,5timer, kjedet jeg meg ikke i det hele tatt. Den handler om ekte mennesker som går gjennom ekte forvandling når de blir bedre kjent med Gud. Det som var morsomt var å se hvor forskjellige folka var fra oss, når det kom til stil. Det virket som om alle der var skate-snowboard-punk-kids, mens vi er noe helt annet som ikke kan beskrives med få ord... (en av forskjellene er at vi hele tiden går rundt i sommerkjoler og shorts, mens de har en vinter DTS). Ikke at dette var viktig, men poenget er: hvis du får muligheten er det absolutt en film som er verdt å se. (Den blir sannsynligvis vist på UiOs nyttårsfestvial på Grimerud, og John Murphy kommer kanskje, så dra dit, snakk med ham, han er AWESOME!)

Etter at John Murphy dro fikk vi vite at orkanen Richard gjorde seg klar for en tur til Belize. (Nestemann Thomas er allerede på vei.. Dette er den tredje mest intense orkansasongen siden de startet å registrere!) Så lørdag måtte vi pakke alle tingene våre, og vente på videre på oppdateringer mens vi krysset fingrene for at vi skulle slippe å evakuere. Da vi våknet søndag morgen fikk vi beskjed om at det ikke ble evakuering, men vi måtte gjøre basen klar for angrep. Vi puttet våre store bagger i søppelsekker på et forhåpentligvis flomsikkert sted, tok våre små sekker med til mat/undervisningssalen som ble oppholdsrom + evt sovesal, skrudde opp treplater foran alle vinduene og dørene som er vendt mot havet (og det er MANGE), ryddet ut alt fra første etasje som kunne bli skadet av flom og ventet. Orkanen traff Belize City, sør for oss, så det ble ikke så intenst her som fryktet, bare en del vind og regn (seilerne derimot var i Belize City med seilbåtene, og måtte evankuere til basen i Belmopan. De fikk bare vært der i fire timer før de ble bedt om å evakuere derfra, til et slags dansestudio som de sov i en natt. 4 av staffs´a ble på båtene under okanen, og selv om det var intenst er det utrolig hvor lite skade det ble på båtene våre. Andre båter lå på land, og hus var rasert). Jeg hadde egentlig en veldig bra dag. Vi gjorde en del lekser, vi så på film, Roberto lagde kanelcookies som var veldig gode, og siden alle rommene var stengt var vi tvunget til å være sammen alle sammen. Koselig! Vi fikk gå tilbake til rommene våre for å sove, og dagen etter måtte vi rydde på plass alt. Jippi!

Forrige uke var Brenda Lewis her og tema var «Destiny». Hun er i 50-årene, utrolig sprudlende og full av liv, og har ekstremt mange bra historier på lager. Hun har opplevd så masse gøy. Hun veksler mellom å reise til India (hvor hun jobber i forskjellige barnehjem og med jenter som blir tatt ut av sexhandelen) og reiser rundt og underviser på ulike YWAM baser. Denne uka er hun i Mexico... For et spennende liv! Noen av tingene hun snakket om var kall, personlighet, gaver og talenter. ALLE er skapt unike og er ment til å spille en rolle i historien som INGEN andre kan fylle på samme måte. Det vil si at hvis du ikke lever ut ditt potensiale og er den personen du ble skapt til å være, vil verden gå glipp av noe spesielt. Vi er skapt for å elske Gud og elske mennesker, og ditt personlige «kall» går ut i fra det.

Fredag kveld drar jeg vanligvis til San Pedro, men siden jeg ikke hadde betalt min outreach fee, bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle bruke mer penger før det var i boks... Derfor ble jeg på basen, med noen andre og hadde en veldig koselig kveld. (Jeg hadde planlagt å gjøre en del lekser, noe som havnet litt nede på listen en fredagskveld..) Etter å a spist ulike ”leftovers” og litt Mac`n cheese, fant jeg og Andrea ut at vi skulle eksperimentere med ris.. (siden vi ikke hadde penger, hadde veldig lyst på dessert og ikke får bruke ingrediensene her på basen) Vi planla å lage en mini kokebok med ulike måter å spise kokt ris på, og vi fant til og med oppskrifter på internett... Det tok av! Vi prøvde å få folk til å kjøpe seg inn i klubben vår med ingredienser (som sjokolade, marshmellows, peanøttsmør e.l) Dessverre hadde vi veldig få ingredienser, måtte begrense oss til melk (som ikke er ordentlig melk), ris og kanelsukker. Varm, kald, og frossen. Den sistnevnte er min geniale oppfinnelse kalt Riceice. Vi hadde det veldig gøy, og det som gjør det enda morsommere er at Andrea er allergisk mot gluten, så hun spiser ris til nesten alle måltider... (Det er egentlig litt synd på henne...) Så resten av helga har vi prøvd å promotere Riceice til flere, med blandet mottakelse.. Noen synes det er veldig godt, mens andre bare ler. Deres tap! (Jeg har forresten hatt veldig lyst på ordentlig risgrøt, noe jeg synes er veldig godt, og ikke kan spise her... Mamma: Vær så snill å lag det når jeg kommer hjem)

Lørdag kveld hadde vi DP Olympics, som bursdagsparty for oktober-gjengen. Det var veldig gøy. Vi trakk lapper med navn på tidligere på dagen, og lagene var Canada, USA, Norge og UK. Jeg var på Team Canada. Mange kledde seg i  fargene, jeg var kledd i hvitt og rødt og hadde en OL Vancouver-pin som en av de kanadiske jentene hadde tatt med seg. I tillegg prøvde jeg å hjelpe team Norway med å representere oss så godt jeg kunne. Men det er ikke så veldig lett å svare på spørsmål som «Hvordan har dere håret i Norge?» eller «Hvordan går dere kledd?». Som om alle har den samme frisyren og klær.. Det endte med at de kledde seg i rødt, hvitt og blått og alle jentene hadde fletter. Og jeg lærte dem å si «HEIA». Det varmet mitt hjerte når folk rundt meg ropte «Go NORWAY!». Vi konkurrerte i tre grener, egg-på-skje-stafett med dykkemaske på, mageplask-konkurranse og hundesvømmingstafett. Heldigvis var det bare en som trengte å ta mageplask, og Will gjorde det for oss. Og jeg kan love at det var noen skikkelige mageplask, det så SÅ vondt ut! Vi vant egg-stafetten, kom på andreplass i mageplask-konkurransen og vandt hundesvømminga, så GO CANADA! Desverre gjorde Norge det ganske dårlig. Etterpå hadde vi sjokoladekake og danceparty. Det var veldig gøy, og jeg ble SÅ svett. Så vi hoppet i bassenget tilslutt.

I går sov jeg utrolig nok til 10:38! Det er mye lenger enn jeg har sovet før. Jeg gikk glipp av frokost, men det var verdt det.. Så jeg ble i casitaen frem til lunsj og gjorde lekser. Det er første gang her jeg ikke har vært ute før lunsj, men det var litt deilig å bare være alene et par timer. Livet her er så supersosialt at det er vanskelig å fokusere på skolearbeidt, jeg føler alltid at jeg går glipp av et aller annet hvis jeg går et sted for å gjøre lekser... Men det må til noen ganger. I dag hadde vi Geography-quiz. Vi måtte navngi misnt 100 land på kartet og 50 hovedstader. Jeg gjorde 134 og 74, jeg er fornøyd. Forrige uke gjorde vi teorien til Advanced Open Water sertifikatet også, så nå er vi kjempeklare for Night Dive, Deep Dive, Fish Identification, Navigation og Peek Performance Boyancy. Jeg kan innrømme at nattdykkingen skremmer meg litt, men jeg gleder meg veldig også!

Seilerne kom tilbake forrige onsdag, så nå er det fullt av folk her igjen, noe som er veldig koselig. Vi har lectures sammen denne uka, Chris underviser om «What is the Gospel?» I dag snakket vi om Islam og Evolusjonslæren, og det var interessant.

OG, spennede nyheter: Marie (fra min ”gamle” klasse) kommer til Caye Caulker på tirsdag, en øy rett sør fra min øy, så det kan hende vi kan treffes. Det hadde vært superkoselig, og SÅ gøy å få snakke litt norsk igjen. Desverre er jeg veldig opptatt denne uka, og hun blir ikke så lenge, så vi får se hva vi får til.

Jeg har forresten også fått betalt pengene til Outreach, så jeg drar til Filippinene om under en måned! Takk til dere som har støttet meg og ber for meg! Jeg er veldig spent og kontoen er nesten skrapa, men jeg har fått pengene jeg har trengt til nå, så jeg stoler på at Gud kommer til å gi meg det jeg trenger fremover også!

Husk at du er verdifull og skapt for en spesiell hensikt!