Nå er det to uker siden vi dro fra basen, og dere har fått et par innblikk i hvordan outreach har vært til nå. Jeg har det supert. Jeg elsker å være i Filippinene. Menneskene, arbeidet, varmen, prisene og frukta er noe av det som gjør at jeg nyter å være her. To minst like viktige faktorer er Gud og teamet, men de ville vært der uansett hvor vi dro.
Vi landet i Manila etter ca 20 timers flying, og jeg fant ut at det var torsdag kveld, noe jeg hadde mistet totalt oversikten over etter stort sett å ha sovet meg gjennom 14 tidssoner. Jeg visste ikke hvilken dag det var, eller om det var kveld eller morgen. En merkelig følelse egentlig. Kroppen var stiv, og jeg var kar for mer søvn... Vi lå på at billig hotell i Manila, og brukte neste formiddag på å slappe av, utforske området litt og så gikk vi ombord på Superferry, som skulle ta oss til Cebu. Vi fant fort ut at vi var omtrant de eneste hvite ombord (jeg så 5 andre) og det førte til at vi tiltrakk oss en del oppmeksomhet... Vi snakket med en del ulike folk, fikk oss noen nye facebook-venner (haha), stilte opp til masse bilder, og noen gutter «bought us drinks» dvs appelsinjuice til frokost... Det var gøy. Men et merkelig fenomen er at man alltid må ta med sitt eget dopapir... Nesten ingen doer har dopapir her. Vi begynner å bli vant til det, men det er bare unødvendig spør du meg.
Da vi kom til Cebu var vi ganske så utslitte, fortsatt forstirret av jetlag og klare til å sove. Vi ble hentet av noen av folka i Cebu missions, og tatt til deres hus (flertall). Det tok derimot litt tid før vi hadde fått organisert oss i fire ulike rom i tre hus, slått på viftene og lagt hodet på puta. Noen gikk for å spise, men selv om kl var omtrent 20 var jeg så trøtt at jeg bare ville sove. Stedet vi bor er nær sentrum, men det føles som vi er et stykke fra byen. Her bor lederen, Lucy og datteren Sarah, fra Australia, men har bodd her i 10 år, så Sarah snakker flytende cebuano (og har en filippino kjæreste, hun er 15 år). I tillegg bor kanskje 25 fililppinere her, må innrømme at jeg ikke har helt oversikt, men det er familier, voksne, barn og ungdommer (pluss noen hunder, en katt og en haug med kakkerlakker). Det er beundringsverdig og interessant hvordan de lever sammen. Relasjoner og gjestfrihet har mye høyere verdi enn privatliv og eiendeler. Og det vakkert. Jeg tror folk som vokser opp i den vestlige kulturen som er så selvsentrert har EKSTREMT mye å lære av det! Jeg mener, jeg levde sånn på basen og nå, men det var likevel bare for en begrenset tidsperiode, og det er vanskelig for meg å forestille meg å leve slik, så tett oppå mange andre konstant, men på en måte lengter jeg etter det også. Jeg tror vi er skapt til å leve mye tettere på hvandre enn det de fleste i vestlige land gjør. På min DTS snakket vi en del om at menighet handler om å «do life together», og det er nettopp det denne gjengen gjør. De bor sammen, lager mat sammen/for hverandre, spiser ofte sammen, barna leker sammen, de har det gøy sammen, jobber sammen osv. De er som en stor familie. I love it!
Forrige uke var det veldig mye på programmet, men det var topp. Selv om jeg og de fleste andre ble ganske slitne. Mandag startet vi med å å bli kjent med arbeidet her, og vi så et par filmer som de hadde laget, dro rundt til ulike av områdene de jobber i o.l Det var masse intrykk, og hardt å se hva slags forhold så mange her lever i. Det får deg til å tenke gjennom ditt eget forbruk og prioriteringer. Og det som er så frustrerende er at det er nok ressurser til alle her i verden, det er bare så utrolig ulik fordeling. Det er SVÆRE kjøpesentre her, og det er folk som lever i i skur på en søppeldynge... It breaks my heart. Vestlig kultur er altfor opptatt av karriereklatring og å tjene så mye penger som mulig. Jeg føler det er litt klisjé å si, men det er sant! Det som overrasket meg var at da jeg var i slummen så jeg noe de hadde som jeg skulle ønske jeg hadde mer av (noe som arrogant nok overrasket meg) og det er nok en gang samholdet, relasjonene og det tette samfunnet. Barna lekte sammen, folk henger utenfor husene sine, noen mødre vasket klær sammen, og de bor tettere sammen. Jeg tipper at de vet hvem alle i deres i område er.. Vet du hva alle i familien to hus bortenfor deg heter? Vet du når kona på andre siden av gata har termin? Eller om datteren til familien i enden av gata har blitt frisk? Bare en liten tankevekker... Desverre er vår kultur alt for opptatt av gjøremål, avtaler og mest av alt oss selv. Vårt liv, vår familie, vårt hus, vår jobb.. Så mye å ta hånd om at man rett og slett ikke har tid til andre, eller Gud.. Og jeg liker det virkelig ikke. Men det er hardt å omstille seg.
Tirsdag ble vi delt opp i ulike team, og åtte av oss, dvs to grupper, ble sendt til Iowan slum/søppelplass for å gå bønnevandring. De andre gruppene skulle jobbe i ulike skoler. Da jeg først ble satt i gruppa var jeg egentlig litt skuffet, fordi jeg ærlig talt ikke liker bønnevandringer. Eller jeg likte det ikke. Vi skulle være der i åtte timer, og visste ikke helt hvordan vi skulle gjøre det, for vi hadde ikke fått særlig instrukser, og ingen av lederne var med oss. Men vi fikk tre guider/tolker med hver gruppe. Så vi begynte å gå fra dør til dør i slummen (dvs, vi gikk ikke og banket på dørene, for de fleste oppholdt seg utenfor husene eller har en «åpen løsning», og ingen hadde dørene lukket) Så vi gikk og spurte om vi kunne be for folk. Det var litt kleint i begynnelsen, men omtrent ingen sa nei, og det virket som de satte pris på det. De fleste ba om bønn for familien og for god helse. Men så kom vi inn et sted hvor det satt en dame som ikke kunne gå, og de spurte om vi kunne be for henne. Siden det er Guds ansvar å gi bønnsvar, og dette helt klart ikke var noe vanskeligere for han enn å ta vare på de andres familier la vi hendene på knærne hennes, og ba. (men jeg må innrømme at jeg en smule nervøs for at ingenting skulle skje). Jeg var SÅ redd for å be henne reise seg opp og prøve å gå, men HALLO, jeg måtte jo det. Og hun gikk! Det var litt ustøtt og svakt, men hun gikk to meter og tilbake! Det var ekstremt gøy! Gud er fantastisk! Etter å ha bedt for en del hus gikk vi til kirka som var utgangspunktet vårt, og jeg lekte med en del barn der, snakket med noen mødre og fikk holde en nydelig baby!
Onsdag var 1. desember, og jeg skal inrømme at jeg var litt lei meg for at jeg ikke var hjemme. Jeg sang 1. desember-sanger for meg selv før jeg sto opp. Så det var koselig. Denne dagen dro vi til et kvinnefengsel hvor vi hadde en gudstjeneste, med lovsang, drama og noen av de andre studentene delte litt fra sine liv. Transporten dit var veldig gøy. Vi satt på lasteplanet til en liten lastebil, halvparten på plastikkstoler. Veien dit var BRATT. Innimellom følte jeg at jeg var i en berg og dalbane, men det var veldig gøy. Og lasteplanet hadde gelender/gjerde (i tilfelle du ble veldig nervøs nå). Senere samme dag brukte vi samme kjøretøy til å komme oss til hva vi ble fortalt var «Biblestudy» for ungdommer. Vi plukket opp alle som skulle være med på veien, og det ble FULT bak på lasteplanet, barn, mødre og ungdommer.. Omtrent 50 mennesker, vi fylte et helt rom. Men det var gøy, og lovsangen som vi tok på sparket tok av og utviklet seg til dansing, klapping og hopping.
Torsdag har jeg allerede skrevet masse om, så jeg hopper videre til fredag. På formiddagen dro vi til et sportssenter hvor vi skulle være sammen med en bibelgruppe for unge gutter, og spille basket før vi delte noe. Ikke mange av de kom, så det endte med at vi spilte med masse random gutter som ikke var kristne, og noen av oss lekte med barna som var der. Vinny og jeg snakket om hvordan vi har opplevd Guds kjærlighet, og det var flere som tok imot Jesus som frelser. Fantastiko! OG det var så mange nydelige barn der, som jeg hadde lekt med, og som jeg ikke ville dra fra. Spesielt en jente på tre-fire år som jeg etter en stund løftet opp. Hun var så slapp, og hun ville ikke bli slengt og kastet rundt som de andre, jeg bare holdt henne inntil meg til hun sovnet. Og så måtte vi dra. Jeg prøvde nesten å kidnappe henne, men det ville ikke vært bra. Fredag kveld delte vi ut mat i en av slumområdene, vi hadde tre STORE gryter med suppe, og til en del av de som sov på gata. Det var intenst og gøy.
Lørdag hadde vi fri og på formiddagen dro jeg med en del andre til et av kjøpesentrene og vi så den tredje Narnia filmen. Jeg må innrømme at jeg likte de andre bedre, men den er absolutt verdt å se hvis du liker de andre Narnia-filmene. Det jeg elsker er scenene med Aslan, og hvor mye man kan knytte til Bibelen. På kvelden ble jeg med de som handler mat til teamet til et marked, med fult av frukt-, grønnsaks-, ris-, kjøtt- og diverse selgere. Det var gøy, jeg liker å dra steder som det. For kjøpesentere kan jeg gå på hjemme... Og for 50 pesos, dvs ca 7kr fikk jeg kjøpt 2bananer, 1 mango og 2 klaser med en god liten frukt jeg ikke husker hva heter. Det var gøy. Søndag dro vi på gudstjeneste i menigheten til CMF, altså de vi bor med, og det var spennnende og annerledes. De har et skikkelig bra lovsangsband, som tar av. Og menigheten er veldig Hellig Ånd-ledet, så mye av tiden ble brukt til lovsang/forbønn.
I går ble vi delt i ulike grupper igjen, og Rachael og jeg var så heldige å få bli med på «Mother´s club» i Pier 4, den ene slummen. Det var for det meste gravide, og et par som allerede hadde født. Vi undesøkte alle de gravide.Tok pulsen, telte åndedrag per minutt, veide og tok temperaturen. Så kom den hyggelige doktoren (en kvinne) etter enn del venting. Hun snakket med dem en stund og så målte vi magene og hun lærte oss hvordan vi kunne kjenne hodet, ryggen og de andre lemmene. Etter det brukte vi et slags apparat for å måle babyens hjerteslag. Både Rachael og jeg fikk prøve. Gøy. OG jeg fikk holde en nydelig to uker gammel baby! I huset vi bor har de forresten en fødestue, og to babyer har blitt født mens vi har vært her. Vi merket det ikke for det var mens vi sov, men vi så de neste dag og de var nydelige og bittesmå. Neste uke har tre andre av damene fra Pier 4 termin, så det kan hende vi får noen nye babyer her. Og gjett hva??? Doktoren sa at vi kunne være med på en fødsel hvis vi ville! Og assistere! Jeg vet ikke helt om jeg tørr, men det hadde vært veldig spennende. Jeg sa hun skulle vekke meg neste gang...
Neste uke, 15. desember er den årlige julefesten, og det er BIG DEAL,. Det er masse forberedelser som foregår, og det er det vi har drevet med i hele dag. Festen er for alle (fire?) områdene de jobber med, og de forventer over 1000 deltakere. Minst 500 barn. Det vil si at det er en del gaver å pakke inn... Og alle får minst tre «biletter» som må klippes ut, en med navnet sitt på, en for mat, og en for is... Oh yeah! I tillegg har vi pakket kurver med ulik mat, såpe, cola, chips, morsmelkserstatning ++. Det virker som hver famile skal få en, og det er sikker 100 av dem. Så det ene huset er fult av gaver, kurver, mat osv... Men jeg gleder meg. Noen av barna skal ha et julespill, og det er en danse/cheerledeader konkurranse mellom de ulike områdene. Så dette blir spennende!
Jepp.. det var litt av hva som har foregått her i det siste.
Julaften våknet jeg og brukte litt tid på å forestille meg at jeg våknet i senga mi hjemme, gikk ned trappene og inn i en julepyntet stue... Det er min favorittmorgen i løpet av et år... Så åpnet jeg øynene og var i Manila, som ikke er en dum ting. Siden jeg og Katelyn (min skjønne med-juleentusiast) hadde planlagt å bake en haug med julesnacks gjorde vi oss klare til å dra til SM Hypermarked. Det var leeenge siden vi hadde vært i en stor (og vestlig) matbutikk, så vi nøt å være der... Gikk rundt i et par timer, og blåste i den stramme budsjettet vi vanligvis lever etter.. Det jo jul. Så vi kjøpte masse bakeingredienser sammen med en del godteri, kjeks, ost, juice... I butikken møtte jeg også en filippiner som spurte om jeg var fra Flekkefjord da jeg sa jeg var norsk, og siden noen av mine kjære slekninger bor der gjorde det meg veldig glad. Da jeg kom tilbake laget jeg pepperkakedeig som ble mislykket fordi jeg manglet noen ingredienser (f.eks pepper), og i sjutida dro vi på "worshipcelebration" i en menighet en av de andre gruppene jobber med. Der lovsang vi, sang julesanger og de leste juleevangeliet! En bra kveld. På vei tilbake møtte jeg på en gruppe barn og voksne som var ute og sang julesanger, og da jeg spurte om de kunne synge en for meg tok de healt av og mange flere kom løpende, så det var sikkert 30 stykker tilsutt. med skjeer som instrumenter... Vel hjemme begynte bakinga, med julemusikk og god stemning. Katelyn er en superkokk, og jeg har noen nye oppskrifter jeg skal prøve ut hjemme... Da de fleste hadde lagt seg Skypet jeg min nydelige famile, og det var så koselig å se dem alle pyntet og klare til å pakke opp gaver. 
I morges våknet vi opp til ferske, tykke og kjempegode Banana and chocolate chip pancakes" som lederne hadde laget.. Det jo Christmas Day! Etter tre var jeg STAPPFULL. Når jeg tenker meg om hadde det nok vært veldig godt med melk til dem, men det tenkte jeg ikke en gang på, det er SÅ lenge siden jeg har drukket melk. Jeg har bare vært utenfor døra for å se på fyrverkeri (som sannsynligvis ikke ville vært lovlig i Norge). Skuffend elite lys/glitter og veldig mye lyd. Det meste av dagen har vi bare slappet av, spist, spilt Mafia og hørt på julemusikk. Til middag hadde vi pizza fra Pizza Hut som vi satte utrolig stor pris på, siden vi vanlig vis spiser ris eller nudler med grønnsaker eller kylling. I kveld felte noen av oss noen tårer fordi vi savner hjemme og familer SÅ, men alt blir så mye bedre når man er ombringet av mennekser som elsker deg og gjerne vil gi deg en klem. 
I morgen skal jeg ha talen i Hope Church, og jeg er veldig spent. Litt redd for at det blir for kort, men jeg og Gud skal nok klare det :) 