Dette er den siste kvelden vi sover i Misjonsalliansens senter i Tondo, Manila. Det er litt trist, men jeg gleder meg til de neste dagene også... Etter jula, som varte i to dager var det tilbake til arbeid. 2.juledag hadde jeg talen i Hope Church, og det gikk ganske så bra. Vi har jobbet med kirkene i større eller mindre grad helt frem til søndag. Min gruppe som jobbet med Hope Church hadde "street cleaning" sammen med ungdommene der. Vi har vært på møte der hver søndag morgen og jeg har vært med noen av ungdommene på fritiden også. Jeg og to andre var på undomsmøte forrige fredag, og jeg inviterte dem alle hit en dag for å henge sammen. Det har vært utrolig koselig å bli bedre kjent med dem og ha muligheten til å oppmuntre dem og bry seg. I tillegg til at jeg tror de har likt det, har det vært inspirerende og gøy å bli kjent med dem. Hvis du møter dem på gata vil du ikke gjettet at de fleste av dem lever i ekstremt enkle hus/leiligheter. Men selv om levestandarden er lav er de fleste av dem elever/studenter (noen gjennom Misjonsalliansen) og de er ordentlig kledd. Noe jeg ikke ville forventet hvis jeg bare hadde sett hvor de bor... Og de er så fulle av liv og glede. Jeg har vært så heldig å få besøke noen av dem og hele familier bor i noe som tilsvarer to rom i huset vårt, eller mindre. Å se hvor bra de faktisk har de og hvor fornøyde de er får meg til å innse hvor unødvendig mye vi har hjemme...
Lørdager har vært våre fridager her, og for litt over en uke siden dro jeg med en gjeng av dem og Jamie til et annet sted i Manila. Det var en park kalt The Ocean Park, med et vann hvor de hadde laget en "modell" av Filippinene. Det var ekstremt mange folk der, og vi var der ikke så veldig lenge. Etterpå gikk vi til et kjøpesenter hvor vi gikk til en spillavdeling med "airhockey", basketballkurver og mange slags bil-, sloss- og skytespill... Vi spilte "airhockey" flere ganger, og det var veldig gøy. De insisterte på å betale både for min og Jamie's gimpy, og spillene. Etter det gikk vi til en "baywalk" hvor vi satt og hadde en liten piknik og så solnedgangen. Det var en veldig koselig dag, og jeg ble mye bedre kjent med dem. Det som var prikken over i'en var kaskje at Mikko, en nydelig gutt på 14 år, gikk og holdt meg i hånden hele dagen... Han er lillebroren min og pleier å kalle meg "Grandma"... Jeg er jo tross alt 19 år, det er ganske gammelt... De to jentene jeg har vært mest med heter Grace og Maryjoy, og er 21 og 16 år. Kjempesøte, men Maryjoy er mer en av de tøffe jentene.. Hun er søsteren til Mikko og jeg besøkte dem to ganger. Jeg var med de to jentene forrige lørdag og vi dro til et marked, hadde en random photoshoot i en lekebutikk, dro hjem til Grace og hadde det veldig gøy. Selv om jeg er kjempetakknemlig for vennskapene jeg har fått her gjør de at det er enda vanskeligere å dra... Så på søndag som var siste dag med dem måtte jeg felle noen tårer.. Og det gjorde det ikke bedre at Josh talte, og gjorde en kjempebra jobb, noe som fikk meg til å tenke på hvor mye jeg kommer til å savne ham...
For det er en veldig blandet følelse at outreach går mot slutten. Jeg har ELSKET å være her og alt arbeidet vi har gjort. I tillegg kommer det til å bli ekstremt trist, rart og feil å ikke være sammen med teamet lenger. Vi er som en familie og jeg kommer til å savne dem SÅ! Vi spiser sammen, jobber sammen, lager mat sammen, lovsynger sammen, ler sammen, vekker hverandre opp om morgenen, skifter sammen, danser i undertøyet (guttene er selvfølgelig ikke involvert i det), gråter sammen, pusser tennene sammen, snakker sammen før vi sovner, trener sammen, oppmunterer hverandre når noe er trist.. You name it! Nevnte jeg at vi bryter ut i tilfeldige sanger over middagsbordet og er lei av nudler sammen..? Samtidig er gleder jeg meg veldig til å komme hjem og se my crew i Breviksveien 66 igjen, resten av familien og vennene mine.. Og til snø, melk, brunost, ordentlig dusj og brød som ikke er hvitere en kritt...
De siste ukene har vi også brukt en del tid på å leke med barna i nabolaget her, og de er skjønne. Hver gang jeg går utenfor nå kommer de løpende og roper "Ate Mariiii". Ate betyr søster og barn bruker det for eldre jenter. En dag forrige uke hadde vi helsestasjon for dem. Vi hadde kjøpt inn tannkrem og tannbørster som vi delte ut, og vi tok tre og tre av dem innenfor porten vår og vasket føttene deres, stelte sårene, viste dem hvordan de skulle pusse tennene, lakket neglene til jentene og tegnet tatoveringer på armene til guttene. Og vi ba for dem. Vi ville at de skulle føle seg spesielle og elsket. Det virket som de likte det for de sto i kø leeenge for å komme inn. Og selv om vi arrangerte leker utenfor var det mange som heller ville stå i kø... Jeg håper at de få dagene vi tilbrakte med dem vil gjøre en forskjell og at det kan ha betydning også når vi ikke er her lenger. I kveld gikk noen av oss ut og delte ut klær som ingen av oss ville ha lenger, lekte noen siste leker og sa ha det... Vet ikke om de forstå at vi dra i morgen tidlig, for de er ikke veldig gode i engelsk...
I går dro vi til et katolsk hjem organisert og betjent av nonner. Om morgenen jobber vi på et slags gamlehjem hvor de som ikke hadde noen familie som kunne ta vare på dem var, og det var ganske så trist. Alt vi gjorde var å snakke med dem, synge noen sanger og gjøre et par dramastykker. Men jeg tror de satte pris på det. Den tristeste samtalen jeg hadde var med en mann på 39 år. Han hadde problemer med hjertet så han kunne ikke jobbe lenger, og hadde ingen familie. Jeg vet ikke hvordan han hadde kommet inn der, men han var der bare for å vente på å dø. Hjertetransplantajson var for dyrt til å drømme om. Det som gjorde meg så trist var at dette var en mann i sin beste alder som burde ha en jobb og en familie. I stedet var han ombringet av gamle mennesker og alt han får gjøre er sitte ved et bord, sove og spise... Håpløsheten lyste fra øynene hans og da jeg spurte han om han hadde noen drømmer fyltes de med tårer og han sa nei. Må innrømme at jeg også felte noen tårer.. Og jeg fikk be for ham. En helt annerledes og ganske morsom mann ga meg et av armbåndene sine, lo på en veldig feminin måte og fortalte meg at han pleide å være en mann, men nå var han en kvinne.. Oh yeah.. Ettermiddagen brukte vi i barnehjemmet deres, "Home of Joy". De hadde over 80 barn på de mest aktive dagene og det var ikke veldig stort. De fleste barna var handikappet og lå i sengene sine det meste av tiden. Selv om det var mange barn der virket det som hygienen var bra og at de fikk nok mat. Men sannsynligvis ikke nok oppmerksomhet og kjærlighet. Og de handikappede får helt klart ikke den treningen og oppfølgingen som hadde vært ideel. Vi lekte med dem, koste med dem og hjalp til å mate dem.
De neste to dagene skal vi være i Angelo City hvor sexindustrien er det store. Vi skal besøke en organisasjon som jobber med å hjelpe kvinner ut av prostitusjon og få oppleve det på nært hold. Jeg vet ikke hvordan det kommer til å bli, og jeg tror ikke jeg er forberedt på hva vi kommer til å møte. Men jeg er spent, og tror det kommer til å bli en lærerik og "mindopening" opplevelse. Etter det drar vi tilbake til Manila og skal bo på et hotell i 4 dager for "debrief". Det gleder vi oss veldig til, og jeg tror det kommer til å bli en fantastisk avslutning på 8 supre uker...
