Nå har jeg vært hjemme i Norge i over en måned, og det er snart mars. Tiden har gått veldig fort, og månedene i Belize og på Filippinene virker nesten som en drøm. Selv om jeg fortsatt har kontakt med mange av menneskene jeg møtte da, er det skummelt hvor fort det blir helt normalt å være hjemme.
De siste fire dagene av outreach bodde vi på et hotell i et bedre strøk av Manila. Det var rart, og samtidig veldig deilig. Vi følte vi ble overøst av luksus, noe vi også ble sammenlignet med menneskene vi hadde tilbragt de siste to månedene med. Deilige senger, god mat, ordentlig dusj, et ekstremt kjøpesenter 5min unna, baseng og boblebad... Det var nesten litt vanskelig å nyte det uten å få dårlig sammvittighet. Hvor mange kunne vi ha gitt mat eller skolegang hvis vi ikke hadde bodd på hotell eller spist på resturanter de siste dagene? Slik kan man egentlig tenke om alt... Hva kunne pengene jeg brukte til nye bukser, en bedre mobil eller ferie til Syden gjort for mennesker som ikke har noe? Noen mener man ikke kan tenke slik, men likevel gjør jeg det nå og da.. At verden er full av urettferdighet er sant, og som oftest tenker vi at vi er de heldige. Men med det hører det et ansvar som er større en vi ofte liker å tenke på. Hvor mye er nok? Er vi rike fordi vi har fortjent det, og å nyte det er vår rett som lykkelige borgere av verdens beste land Norge? Eller er det vår plikt å dele de ressursene vi har fått del i som ansvarlige verdensborgere?
Vi brukte dagene på hotellet, kalt "debrief", til å snakke sammen om opplevelsene, forventninger, erfaringer og tilbakemeldinger. Det var noen supre dager som team, og som familie. Det knyttet oss enda tettere, og gjorde det hardere å skilles. At jeg ikke gikk inn i en depresjon da jeg kom hjem skyldes nok en kombinasjon av Gud og at jeg gledet meg veldig til å se igjen familie og venner. I tillegg har jeg klart å holde et fokus mens jeg har vært hjemme. Det er viktig for meg å gjøre noe konstruktivt hver dag, og relasjoner har vært min første prioritet. Jeg har hatt en veldig deilig tid hjemme mens jeg har ventet på at detaljer rundt internship skal bli klare. Noen av høydepunktene har vært
-besøke Åsta på Danvik
-dra på lederkonferansen LED11 med folk fra Evang
-trene barnekor på Evang
-dra i Eventyrfabrikken med Håvard og Ingeborg
-besøke Malene fra klassen og få møte hennes nydlige gutt Linus
-dra på hytta med Ruth Miriam og litt senere hele familien
-flere lunsj-dater med farmor
-alle kveldene med ulike venner!
Tiden hjemme har også gitt meg mye tid til å tenke og drømme om hva jeg vil fremover. Og nå gleder jeg meg ekstremt! Mer om det i morgen...
mandag 28. februar 2011
søndag 27. februar 2011
Mitt møte med sexindustrien
Det er LENGE siden jeg har oppdatert bloggen, men de siste dagene var også viktige...
Onsdag 12. januar dro vi til Angeles City for å få et innblikk i arbeidet til RENEW Foundation. Det ble en intens dag, men mange intrykk og følelser. Mannen som grunnla og leder RENEW, Paulo Fuller, er britisk og utdannet ved Oxford. Han leder et studie i Angeles City i "Social work", og ga oss et seminar om "Human Trafficking" og fortalte om arbeidet de gjør der. Siden Paulo er en høyt utdannet mann er han opptatt av å være metodisk. De utfører kartleggingsarbeid, prøver ut metoder og dokumenterer det de driver med. Ingenting er tilfeldig, og de vil se resultater. Han fortalte oss at "hjelpearbeid" ofte kan bli dårlig organisert, og mange bruker metoder som ikke er dokumentert vellykketde. Her er noen korte fakta som ga inntrykk:
-Prostitusjon er ulovlig i Filippinene
-Angeles City er en av de mest populære reisemålene for sexturister i verden
-12 000 kvinner arbeider i sexindustrien i 300 barer i Angeles
Det som gjorde sterkest inntrykk var likevel å få møte problemet ansikt til ansikt. Kl 21 kom Paulo og noen jenter som tidligere hadde blitt hjulpet av RENEW. De skulle være "guidene" våre, og vi delte opp i 4 grupper. Da vi gikk ute på gata var det en ganske annen stemning enn vi hadde blitt vant til Manila og Cebu. Selv om det var mer liv og en slags party-steming, virket det påtatt og falsk. I motsetning til Manila hvor vi hadde blitt vant til å være ganske alene som hvite, krydde det nå av hvite, middelaldrende menn (Jeg ble kvalm, eier de ikke skam? Alle vet hvorfor de er her..). Den typiske sexturisten, som Paulo kalte dem. Men det var også en del koreanere og yngre menn. Selv om dette ikke var "høysesong". Vi hadde blitt vant til at guttene på teamet ofte fikk en litt beskyttende rolle ovenfor oss jentene fordi det ofte var gutter/menn som ville ha kontakt. Denne kvelden var det derimot jeg som følte for å steppe mellom guttene våre og de filippinske jentene som omtrent kastet seg over dem. Jeg visste at det allerede var hardt for dem, og ville ikke at de skulle trenge å kjempe mer enn de sannsynligvis allerede gjorde. Det var også en spesiell opplevelse å være de eneste hvite jentene omgitt av ekle hvite menn og nydelige jenter fanget i en spill som aldri burde blitt funnet opp.
Det ble en veldig følelsesladet kveld. For det meste sinne, tristhet og frustrasjon. Vi var innom tre store barer, og å sitte der å se på det som foregikk var hjerteskjærende. Vi ble servert brus og popcorn, men jeg hadde mer lyst til å kaste opp. Det virket så EKSTREMT upassende å spise popcorn mens jeg så på jenter som ventet på å bli solgt for en natt eller noen timer. Jeg ble overrasket over hvor lite agressive og uproffesjonelle de virket. Paulo fortalte at det er en del av kulturen. Filippinere er mennesker som ofte ikke gjør så mye ut av seg. De danset i sine mini-bikinier, med boots som signaliserte hvilken prisklasse de tilhørte, men la ikke akkurat hjertet i det. Det gjorde det enda tristere, de så ut som forvillede tenåringer som ville være alle andre steder enn der. Hvordan kan menn synes at det er attraktivt? Er de SÅ desperate for oppmeksomhet? Hvordan kan det å ha betalt en jente som du vet ville gjort alt annet enn å sitte på fanget ditt eller ha sex med deg være tilfredstillende? Den tanken fikk meg nesten til å synes litt synd på mennene også.. De må ha veldig lavt selvtillit eller andre problemer... Samtidig som jeg var sa sint at jeg hadde lyst til å slå til noen. Så egoistisk! Ser de ikke at de er med på å ødelegge livene til jenter som fortjener så ekstremt mye bedre? Jeg klarte å holde maska til vi kom ut av baren. Så sto jeg der da... Med tårer som ikke ville stoppe å komme, midt i Angeles' Red Ligt District, og syntes at verden var ekstremt urettferdig..
Ta deg noen minutter og se denne filmen om RENEW:
Onsdag 12. januar dro vi til Angeles City for å få et innblikk i arbeidet til RENEW Foundation. Det ble en intens dag, men mange intrykk og følelser. Mannen som grunnla og leder RENEW, Paulo Fuller, er britisk og utdannet ved Oxford. Han leder et studie i Angeles City i "Social work", og ga oss et seminar om "Human Trafficking" og fortalte om arbeidet de gjør der. Siden Paulo er en høyt utdannet mann er han opptatt av å være metodisk. De utfører kartleggingsarbeid, prøver ut metoder og dokumenterer det de driver med. Ingenting er tilfeldig, og de vil se resultater. Han fortalte oss at "hjelpearbeid" ofte kan bli dårlig organisert, og mange bruker metoder som ikke er dokumentert vellykketde. Her er noen korte fakta som ga inntrykk:
-Prostitusjon er ulovlig i Filippinene
-Angeles City er en av de mest populære reisemålene for sexturister i verden
-12 000 kvinner arbeider i sexindustrien i 300 barer i Angeles
Selv om en viktig del av arbeidet til RENEW er å redde jenter og kvinner ut av prostitusjon, har de også forebyggende arbeid. Fattigdom er en av de viktigste faktorene for jenter som kommer inn i prostutisjon. Derfor har RENEW fokusert på to fattige områder i Angeles hvor de prøver å finne jentene som mest sannsynlig vil bli sugd inn sexsirkuset. De besøker hver enkelt familie finner ut hvordan forholdene er, og gir noen jenter tilbud om skolegang og støtte FØR de har begynt å arbeide i en bar. Etter lunsj delte vi oss i to grupper og fikk besøke et område hver. Min gruppe besøke to skoler og det var interessant. Det var offentlige skoler med opp til 90 elever på en lærer. De stakkers lærerne så utslittt ut alle sammen... Vi skulle egentlig besøke en jente som hadde blitt hjulpet av RENEW, men det ble det ikke noe av likevel.
Det som gjorde sterkest inntrykk var likevel å få møte problemet ansikt til ansikt. Kl 21 kom Paulo og noen jenter som tidligere hadde blitt hjulpet av RENEW. De skulle være "guidene" våre, og vi delte opp i 4 grupper. Da vi gikk ute på gata var det en ganske annen stemning enn vi hadde blitt vant til Manila og Cebu. Selv om det var mer liv og en slags party-steming, virket det påtatt og falsk. I motsetning til Manila hvor vi hadde blitt vant til å være ganske alene som hvite, krydde det nå av hvite, middelaldrende menn (Jeg ble kvalm, eier de ikke skam? Alle vet hvorfor de er her..). Den typiske sexturisten, som Paulo kalte dem. Men det var også en del koreanere og yngre menn. Selv om dette ikke var "høysesong". Vi hadde blitt vant til at guttene på teamet ofte fikk en litt beskyttende rolle ovenfor oss jentene fordi det ofte var gutter/menn som ville ha kontakt. Denne kvelden var det derimot jeg som følte for å steppe mellom guttene våre og de filippinske jentene som omtrent kastet seg over dem. Jeg visste at det allerede var hardt for dem, og ville ikke at de skulle trenge å kjempe mer enn de sannsynligvis allerede gjorde. Det var også en spesiell opplevelse å være de eneste hvite jentene omgitt av ekle hvite menn og nydelige jenter fanget i en spill som aldri burde blitt funnet opp.
Det ble en veldig følelsesladet kveld. For det meste sinne, tristhet og frustrasjon. Vi var innom tre store barer, og å sitte der å se på det som foregikk var hjerteskjærende. Vi ble servert brus og popcorn, men jeg hadde mer lyst til å kaste opp. Det virket så EKSTREMT upassende å spise popcorn mens jeg så på jenter som ventet på å bli solgt for en natt eller noen timer. Jeg ble overrasket over hvor lite agressive og uproffesjonelle de virket. Paulo fortalte at det er en del av kulturen. Filippinere er mennesker som ofte ikke gjør så mye ut av seg. De danset i sine mini-bikinier, med boots som signaliserte hvilken prisklasse de tilhørte, men la ikke akkurat hjertet i det. Det gjorde det enda tristere, de så ut som forvillede tenåringer som ville være alle andre steder enn der. Hvordan kan menn synes at det er attraktivt? Er de SÅ desperate for oppmeksomhet? Hvordan kan det å ha betalt en jente som du vet ville gjort alt annet enn å sitte på fanget ditt eller ha sex med deg være tilfredstillende? Den tanken fikk meg nesten til å synes litt synd på mennene også.. De må ha veldig lavt selvtillit eller andre problemer... Samtidig som jeg var sa sint at jeg hadde lyst til å slå til noen. Så egoistisk! Ser de ikke at de er med på å ødelegge livene til jenter som fortjener så ekstremt mye bedre? Jeg klarte å holde maska til vi kom ut av baren. Så sto jeg der da... Med tårer som ikke ville stoppe å komme, midt i Angeles' Red Ligt District, og syntes at verden var ekstremt urettferdig..
Ta deg noen minutter og se denne filmen om RENEW:
Abonner på:
Innlegg (Atom)