I mai har ungdommene I pinsekirken Tabernaklet prosjektet "Heart for Congo" gående. Målet er å i løpet av måneden samle inn 150 000kr som går til fire ulike prosjekter i Kongo.
- Skolebygning i Izege
- Ferdigstillelse av helsesenter og hjelp mot underernæring i Luduha
- Skolegang til eks-barnesoldater i Bukavu
- Livshjelp og tak over hodet til en familie på 13 i Casao
Les mer om prosjektet her: www.heartforcongo.no
I dag er den store fundraiser dagen midt i Bergen by, og jeg skal blant annet være med på støtteløpet. Jeg både gleder og gruer meg... Vi skal løpe en runde rundt Lille Lungegårdsvann, og jeg skal prøve meg på noe mellom 10 og 15 runder. Drømmen er 15, men siden leggene mine allerede er veldig støle får vi se hvordan det går... Jeg har allerede fått en del sponsorer, og jeg glder meg til å kunne gjøre en innsats for å forandre livet til noen mennekser i Kongo! Vil du være med er det fortsatt ikke for sent å melde seg som sponsor. Bare send meg en melding eller mail og si hvor mye du vil sponse per runde. Og husk: ALT hjelper!
Ha en super helg!
lørdag 14. mai 2011
mandag 2. mai 2011
Livet i Bergen
Nå har jeg snart vært i Bergen i 2 måneder, og har vel egentlig nesten glemt at jeg har en blogg... Det har blitt mai, og til tross for Bergens regnfulle rykte har de siste ukene vært fantastiske. Det er nesten sommer, folk går i korte shorts og sandaler, spiser is, griller og ligger i gresset i parken. Stemingen i Bergen er rett og slett på topp.
Utenom det er det mange andre grunner til at jeg har det bra, og nummer 1 er nok menneskene her. Pinsekirken ungdom er et ganske stort arbeid med rundt 150-200 mennesker som kommer på Fredagskirke (møtet for VGS elever og studenter) og rundt 50 på Kraftverk (møtet for ungdomsskoleelever). Det er SÅ mange flott mennesker her, og siden jeg er med på alt mulig har det vært veldig lett å komme fort inn i miljøet.
Min rolle her er er ikke veldig lett å definere, men jeg er her for å lære og få erfaring. Det betyr at jeg er med på det meste som skjer i ungdomsarbeidet, noen ganger som leder, andre ganger mer som deltager. Noe av det jeg har vært/er med på er tentro, Mediaskolen, planlegging av påskeleir, smågruppe, Royal Rangers (speiderarbeid), ULT - ungdomslederteam, barnakirken, inspilling av CD i studio... En del av disse aktivitetene går fast hver eller annenhver uke, noe som fører til at jeg egentlig har ganske mye å gjøre. I tillegg jobber jeg også litt med å planlegge høsten hjemme i Porsgrunn, noe som er veldig spennende. Det er veldig stor forskjell på arbeidet her og hjemme, men jeg tror likevel at mye av erfaringen jeg får her kommer til å bli veldig nyttig. Jeg lærer både ting om Gud, meg selv og ungdomsarbeid. Ikke minst gjennom mentorsamtalene jeg er så heldig å få ha med Daniel, ungdomspastoren, annenhver uke, og gjennom samtaler med folkene i miljøet.
Jeg har ikke bare blitt kjent med nye mennesker, men er også så heldig å kjenne noen her fra før, to jenter fra klassen min i fjor, to kusiner og har familie i Alver som ligger litt utenfor Bergen. Det er veldig koselig, og jeg er veldig glad for tiden jeg får brukt sammen med dem!
Sist jeg skrev et innlegg hadde jeg ikke kommet meg hit hvor jeg bor... Det har jeg heldigvis nå. Jeg flyttet inn etter noen dager, og bor sammen med to søte jenter, Camilla fra Bergen og Caroline Bettina fra Oslo. De har vært helt fantastisk snille og latt meg låne møbler og bruke alle deres ting på kjøkkenet... Siden jeg bare er her en liten stund hadde jeg ikke med noen hyller, tallerkener, glass eller bakeboller. Men jeg har fått flytte inn i ferdig utstyrt leilighet, så har vært superheldig. Selv om jeg fortsatt sover på en madrass på gulvet og mange av klærne mine ligger i en bag:)
Fritiden her går for det meste med til å være sammmen med folk, livet mitt er er veldig sosialt. Det tar nesten litt av, for når jeg ikke har noen å være med blir jeg noen ganger helt rastløs... Men jeg nyter det. Jeg bor oppe på Landås, rett under Ulriken, så det blir en tur opp der nå og da også. Deilig med frisk luft og litt trening.
I kveld reiser jeg med fly hjem til Porsgrunn og skal være der noen dager. Skal snakke litt med pastorene i Evangeliehuset og lederne i ungdomsarbeidet i tillegg til å selvfølgelig være sammen med familien litt. Ruth Miriam har bursdag på onsdag også, så det blir koselig!
Dette var litt om livet mitt i Bergen, er du heldig tar det mindre enn to måneder til neste update... Nyt livet og våren!
Utenom det er det mange andre grunner til at jeg har det bra, og nummer 1 er nok menneskene her. Pinsekirken ungdom er et ganske stort arbeid med rundt 150-200 mennesker som kommer på Fredagskirke (møtet for VGS elever og studenter) og rundt 50 på Kraftverk (møtet for ungdomsskoleelever). Det er SÅ mange flott mennesker her, og siden jeg er med på alt mulig har det vært veldig lett å komme fort inn i miljøet.
Min rolle her er er ikke veldig lett å definere, men jeg er her for å lære og få erfaring. Det betyr at jeg er med på det meste som skjer i ungdomsarbeidet, noen ganger som leder, andre ganger mer som deltager. Noe av det jeg har vært/er med på er tentro, Mediaskolen, planlegging av påskeleir, smågruppe, Royal Rangers (speiderarbeid), ULT - ungdomslederteam, barnakirken, inspilling av CD i studio... En del av disse aktivitetene går fast hver eller annenhver uke, noe som fører til at jeg egentlig har ganske mye å gjøre. I tillegg jobber jeg også litt med å planlegge høsten hjemme i Porsgrunn, noe som er veldig spennende. Det er veldig stor forskjell på arbeidet her og hjemme, men jeg tror likevel at mye av erfaringen jeg får her kommer til å bli veldig nyttig. Jeg lærer både ting om Gud, meg selv og ungdomsarbeid. Ikke minst gjennom mentorsamtalene jeg er så heldig å få ha med Daniel, ungdomspastoren, annenhver uke, og gjennom samtaler med folkene i miljøet.
Jeg har ikke bare blitt kjent med nye mennesker, men er også så heldig å kjenne noen her fra før, to jenter fra klassen min i fjor, to kusiner og har familie i Alver som ligger litt utenfor Bergen. Det er veldig koselig, og jeg er veldig glad for tiden jeg får brukt sammen med dem!
Sist jeg skrev et innlegg hadde jeg ikke kommet meg hit hvor jeg bor... Det har jeg heldigvis nå. Jeg flyttet inn etter noen dager, og bor sammen med to søte jenter, Camilla fra Bergen og Caroline Bettina fra Oslo. De har vært helt fantastisk snille og latt meg låne møbler og bruke alle deres ting på kjøkkenet... Siden jeg bare er her en liten stund hadde jeg ikke med noen hyller, tallerkener, glass eller bakeboller. Men jeg har fått flytte inn i ferdig utstyrt leilighet, så har vært superheldig. Selv om jeg fortsatt sover på en madrass på gulvet og mange av klærne mine ligger i en bag:)
Fritiden her går for det meste med til å være sammmen med folk, livet mitt er er veldig sosialt. Det tar nesten litt av, for når jeg ikke har noen å være med blir jeg noen ganger helt rastløs... Men jeg nyter det. Jeg bor oppe på Landås, rett under Ulriken, så det blir en tur opp der nå og da også. Deilig med frisk luft og litt trening.
I kveld reiser jeg med fly hjem til Porsgrunn og skal være der noen dager. Skal snakke litt med pastorene i Evangeliehuset og lederne i ungdomsarbeidet i tillegg til å selvfølgelig være sammen med familien litt. Ruth Miriam har bursdag på onsdag også, så det blir koselig!
Dette var litt om livet mitt i Bergen, er du heldig tar det mindre enn to måneder til neste update... Nyt livet og våren!
fredag 11. mars 2011
Endelig i Bergen!
Nå er jeg endelig i Bergen hvor jeg skal tilbringe de meste månedene. Jeg kom med toget i går kveld, og har sovet i min kusine Åse-Beates leilighet hvor hun bor sammen med to jenter fra Skien.. For stedet jeg skal bo var ikke helt klart enda. Grunnen til at jeg er i Bergen er for å være en del av ungdomsarbeidet i Tabernaklet. Se hvordan de gjør ting, hva de gjør, møte mennesker og forberede meg til høsten. For da skal jeg, sammen med Gud, lede ungdomsarbeidet i Evangeliehuset! Jeg tror vi blir et dreamteam, eller dvs han er vel den som er mest dream, så er jeg så heldig å få være med på hans team.... Jeg gleder i hvert fall veldig! Og det er fantastisk at jeg har fått denne muligheten til å være her noen måneder for å forberde meg. I tillegg håper jeg at jeg får vært en del sammen med min nydelige familie i Alversund (litt utenfor Bergen) og andre venninner jeg har i Bergen. Det blir gøy. I ettermiddag skal jeg møte Daniel Matthiesen (ungdomspastor) og i kveld blir det ungdomsmøte først for 8.-10. kl og så for VGS elever og studenter: Fra lørdag til søndag skal vi på overnattingstur til et sted jeg ikke vet hvor er, men det blir i hvert fall en super mulighet til å bli kjent med nye mennesker. Can't wait!
tirsdag 1. mars 2011
Dare to dream
Dream...
Dream eller drøm har vært ordet "mitt" i det siste. Et par dager etter at jeg kom hjem var jeg på et møte i Intro Drammen, og det var skikkelig bra. Jostein Krogedal snakket om å ha en drøm, tørre å la den vokse og leve den ut. Mens jeg satt oppdaget jeg at jeg ikke visste hva drømmen min var. Drømmen med stor D... Hva vil jeg med livet mitt?
Hodet mitt var fullt av ting jeg hadde lyst til å gjøre, men hvis man ikke setter fokus på noe spesifikt, oppnår man veldig lite. Noen av dem innebar reiser til spennende steder, være mer i Ungdom i Oppdrag, gjøre frivillig arbeid, dra tilbake til stedene jeg nettopp kom fra. Jeg tror at det er viktig å tørre å drømme, og enda viktigere tror jeg det er å spørre Gud om hva han drømmer om for deg. Jeg tror ikke han har lagt en ferdig plan for livene våre, men jeg tror han har drømmer for våre liv som er mer fantastiske enn vi kan tenke oss. I Jesaja 55:9 står det "For som himmelen er høyere enn jorden, er mine veier høyere enn deres veier, og mine tanker høyere enn deres tanker." Jeg vil ha det Gud har i tankene for meg. Jeg vil ha det mest spennende og meningsfulle livet mulig. Derfor ba jeg Gud om å gi meg en drøm for den neste perioden av livet mitt. En helt ny eller bare highlighte en av de jeg allerede hadde. For en stund glemte jeg egentlig at jeg hadde bedt om det, men i løpet av de siste ukene har Gud lagt noe på hjertet mitt som jeg ikke trodde kom til å skje. Et så sterkt ønske om å gjøre noe, at å gi opp alt annet for en periode er mer enn greit.
Og det er ungdomsarbeidet i Evangeliehuset! Gud har stappet meg full av tanker, ideer, visjoner og drømmer for arbeidet og ikke minst ungdommene der. Ungdommer i Porsgrunn generelt. Og jeg gleder meg ekstremt til å involvere meg til høsten. Men nå i vår skal jeg til Tabernaklet i Bergen og se hvordan de driver ungdomsarbeid og lære av dem.. Jeg tror det blir tipp topp tommel opp!
Så.. Hva prøver jeg egentlig å si til deg? Hvis du har en drøm, sjekk om det er det du virkelig vil, og GO FOR IT! Hvis du er en av dem som har sluttet å drømme, BEGYNN IGJEN! Spør Gud om å gi deg en drøm, og han vil legge noe på hjertet ditt som er å sterkt at det er vanskelig å overse. Ordboka definerer drøm som "fantasi i søvne, (urealistisk) håp, ønske, fantasi". Og ja, kanskje drømmer noen ganger er urealistiske, eller vil føre til at du blir skuffet en gang eller to. Men jeg tror det er usunt å leve uten å drømme. Uten å strekke seg etter noe mer. Uten å tro på noe større. Uten noe å glede seg til. Det som er trist er at voksne alt for ofte slutter å drømme. De fikk ikke oppfylt en drøm da de var yngre, og orker ikke å bli skuffet igjen. Når du spør barn har de alltid dømmer. Om hva de vil bli, hvor de vil dra, ting de vil gjøre.. Ta det tilbake! Kankje du bare trenger en ny drøm, eller bare en som er litt annerledes en drømmen som aldri ble oppfylt? Kanskje du bare må ta sjansen og satse?
Hva drømmer du om? Det trenger ikke å være noe crazy eller urealistisk, men noe som vil ta livet ditt i den retningen du ønsker. En ny jobb? Kjærlighet? Lære noe nytt? Reiser til fremmede steder? Mer tid med de du er glad i? Å kjøpe en hund? Tettere forhold til Gud? Å betyr en forskjell i andre menneskers liv? Ta ansvar for livet ditt, og følg din drøm!
Som litt inspirasjon kommer noen sitater jeg liker...
Alt for mange av oss har himmelen full av ballonger med påskriften «Tenk om». Hvorfor tar vi ikke flere av dem ned?
Brita Blomquist
Det er bare du selv som kan leve ut dine egne drømmer.
Inger Ellen Nicolaisen
Det største eventyret du kan oppleve er å leve det livet du drømmer om.
Oprah Winfrey
For jeg vet hvilke tanker jeg tenker om dere. Det er fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere fremtid og håp.
Gud (Jer 29:11)
mandag 28. februar 2011
Life as we know it
Nå har jeg vært hjemme i Norge i over en måned, og det er snart mars. Tiden har gått veldig fort, og månedene i Belize og på Filippinene virker nesten som en drøm. Selv om jeg fortsatt har kontakt med mange av menneskene jeg møtte da, er det skummelt hvor fort det blir helt normalt å være hjemme.
De siste fire dagene av outreach bodde vi på et hotell i et bedre strøk av Manila. Det var rart, og samtidig veldig deilig. Vi følte vi ble overøst av luksus, noe vi også ble sammenlignet med menneskene vi hadde tilbragt de siste to månedene med. Deilige senger, god mat, ordentlig dusj, et ekstremt kjøpesenter 5min unna, baseng og boblebad... Det var nesten litt vanskelig å nyte det uten å få dårlig sammvittighet. Hvor mange kunne vi ha gitt mat eller skolegang hvis vi ikke hadde bodd på hotell eller spist på resturanter de siste dagene? Slik kan man egentlig tenke om alt... Hva kunne pengene jeg brukte til nye bukser, en bedre mobil eller ferie til Syden gjort for mennesker som ikke har noe? Noen mener man ikke kan tenke slik, men likevel gjør jeg det nå og da.. At verden er full av urettferdighet er sant, og som oftest tenker vi at vi er de heldige. Men med det hører det et ansvar som er større en vi ofte liker å tenke på. Hvor mye er nok? Er vi rike fordi vi har fortjent det, og å nyte det er vår rett som lykkelige borgere av verdens beste land Norge? Eller er det vår plikt å dele de ressursene vi har fått del i som ansvarlige verdensborgere?
Vi brukte dagene på hotellet, kalt "debrief", til å snakke sammen om opplevelsene, forventninger, erfaringer og tilbakemeldinger. Det var noen supre dager som team, og som familie. Det knyttet oss enda tettere, og gjorde det hardere å skilles. At jeg ikke gikk inn i en depresjon da jeg kom hjem skyldes nok en kombinasjon av Gud og at jeg gledet meg veldig til å se igjen familie og venner. I tillegg har jeg klart å holde et fokus mens jeg har vært hjemme. Det er viktig for meg å gjøre noe konstruktivt hver dag, og relasjoner har vært min første prioritet. Jeg har hatt en veldig deilig tid hjemme mens jeg har ventet på at detaljer rundt internship skal bli klare. Noen av høydepunktene har vært
-besøke Åsta på Danvik
-dra på lederkonferansen LED11 med folk fra Evang
-trene barnekor på Evang
-dra i Eventyrfabrikken med Håvard og Ingeborg
-besøke Malene fra klassen og få møte hennes nydlige gutt Linus
-dra på hytta med Ruth Miriam og litt senere hele familien
-flere lunsj-dater med farmor
-alle kveldene med ulike venner!
Tiden hjemme har også gitt meg mye tid til å tenke og drømme om hva jeg vil fremover. Og nå gleder jeg meg ekstremt! Mer om det i morgen...
De siste fire dagene av outreach bodde vi på et hotell i et bedre strøk av Manila. Det var rart, og samtidig veldig deilig. Vi følte vi ble overøst av luksus, noe vi også ble sammenlignet med menneskene vi hadde tilbragt de siste to månedene med. Deilige senger, god mat, ordentlig dusj, et ekstremt kjøpesenter 5min unna, baseng og boblebad... Det var nesten litt vanskelig å nyte det uten å få dårlig sammvittighet. Hvor mange kunne vi ha gitt mat eller skolegang hvis vi ikke hadde bodd på hotell eller spist på resturanter de siste dagene? Slik kan man egentlig tenke om alt... Hva kunne pengene jeg brukte til nye bukser, en bedre mobil eller ferie til Syden gjort for mennesker som ikke har noe? Noen mener man ikke kan tenke slik, men likevel gjør jeg det nå og da.. At verden er full av urettferdighet er sant, og som oftest tenker vi at vi er de heldige. Men med det hører det et ansvar som er større en vi ofte liker å tenke på. Hvor mye er nok? Er vi rike fordi vi har fortjent det, og å nyte det er vår rett som lykkelige borgere av verdens beste land Norge? Eller er det vår plikt å dele de ressursene vi har fått del i som ansvarlige verdensborgere?
Vi brukte dagene på hotellet, kalt "debrief", til å snakke sammen om opplevelsene, forventninger, erfaringer og tilbakemeldinger. Det var noen supre dager som team, og som familie. Det knyttet oss enda tettere, og gjorde det hardere å skilles. At jeg ikke gikk inn i en depresjon da jeg kom hjem skyldes nok en kombinasjon av Gud og at jeg gledet meg veldig til å se igjen familie og venner. I tillegg har jeg klart å holde et fokus mens jeg har vært hjemme. Det er viktig for meg å gjøre noe konstruktivt hver dag, og relasjoner har vært min første prioritet. Jeg har hatt en veldig deilig tid hjemme mens jeg har ventet på at detaljer rundt internship skal bli klare. Noen av høydepunktene har vært
-besøke Åsta på Danvik
-dra på lederkonferansen LED11 med folk fra Evang
-trene barnekor på Evang
-dra i Eventyrfabrikken med Håvard og Ingeborg
-besøke Malene fra klassen og få møte hennes nydlige gutt Linus
-dra på hytta med Ruth Miriam og litt senere hele familien
-flere lunsj-dater med farmor
-alle kveldene med ulike venner!
Tiden hjemme har også gitt meg mye tid til å tenke og drømme om hva jeg vil fremover. Og nå gleder jeg meg ekstremt! Mer om det i morgen...
søndag 27. februar 2011
Mitt møte med sexindustrien
Det er LENGE siden jeg har oppdatert bloggen, men de siste dagene var også viktige...
Onsdag 12. januar dro vi til Angeles City for å få et innblikk i arbeidet til RENEW Foundation. Det ble en intens dag, men mange intrykk og følelser. Mannen som grunnla og leder RENEW, Paulo Fuller, er britisk og utdannet ved Oxford. Han leder et studie i Angeles City i "Social work", og ga oss et seminar om "Human Trafficking" og fortalte om arbeidet de gjør der. Siden Paulo er en høyt utdannet mann er han opptatt av å være metodisk. De utfører kartleggingsarbeid, prøver ut metoder og dokumenterer det de driver med. Ingenting er tilfeldig, og de vil se resultater. Han fortalte oss at "hjelpearbeid" ofte kan bli dårlig organisert, og mange bruker metoder som ikke er dokumentert vellykketde. Her er noen korte fakta som ga inntrykk:
-Prostitusjon er ulovlig i Filippinene
-Angeles City er en av de mest populære reisemålene for sexturister i verden
-12 000 kvinner arbeider i sexindustrien i 300 barer i Angeles
Det som gjorde sterkest inntrykk var likevel å få møte problemet ansikt til ansikt. Kl 21 kom Paulo og noen jenter som tidligere hadde blitt hjulpet av RENEW. De skulle være "guidene" våre, og vi delte opp i 4 grupper. Da vi gikk ute på gata var det en ganske annen stemning enn vi hadde blitt vant til Manila og Cebu. Selv om det var mer liv og en slags party-steming, virket det påtatt og falsk. I motsetning til Manila hvor vi hadde blitt vant til å være ganske alene som hvite, krydde det nå av hvite, middelaldrende menn (Jeg ble kvalm, eier de ikke skam? Alle vet hvorfor de er her..). Den typiske sexturisten, som Paulo kalte dem. Men det var også en del koreanere og yngre menn. Selv om dette ikke var "høysesong". Vi hadde blitt vant til at guttene på teamet ofte fikk en litt beskyttende rolle ovenfor oss jentene fordi det ofte var gutter/menn som ville ha kontakt. Denne kvelden var det derimot jeg som følte for å steppe mellom guttene våre og de filippinske jentene som omtrent kastet seg over dem. Jeg visste at det allerede var hardt for dem, og ville ikke at de skulle trenge å kjempe mer enn de sannsynligvis allerede gjorde. Det var også en spesiell opplevelse å være de eneste hvite jentene omgitt av ekle hvite menn og nydelige jenter fanget i en spill som aldri burde blitt funnet opp.
Det ble en veldig følelsesladet kveld. For det meste sinne, tristhet og frustrasjon. Vi var innom tre store barer, og å sitte der å se på det som foregikk var hjerteskjærende. Vi ble servert brus og popcorn, men jeg hadde mer lyst til å kaste opp. Det virket så EKSTREMT upassende å spise popcorn mens jeg så på jenter som ventet på å bli solgt for en natt eller noen timer. Jeg ble overrasket over hvor lite agressive og uproffesjonelle de virket. Paulo fortalte at det er en del av kulturen. Filippinere er mennesker som ofte ikke gjør så mye ut av seg. De danset i sine mini-bikinier, med boots som signaliserte hvilken prisklasse de tilhørte, men la ikke akkurat hjertet i det. Det gjorde det enda tristere, de så ut som forvillede tenåringer som ville være alle andre steder enn der. Hvordan kan menn synes at det er attraktivt? Er de SÅ desperate for oppmeksomhet? Hvordan kan det å ha betalt en jente som du vet ville gjort alt annet enn å sitte på fanget ditt eller ha sex med deg være tilfredstillende? Den tanken fikk meg nesten til å synes litt synd på mennene også.. De må ha veldig lavt selvtillit eller andre problemer... Samtidig som jeg var sa sint at jeg hadde lyst til å slå til noen. Så egoistisk! Ser de ikke at de er med på å ødelegge livene til jenter som fortjener så ekstremt mye bedre? Jeg klarte å holde maska til vi kom ut av baren. Så sto jeg der da... Med tårer som ikke ville stoppe å komme, midt i Angeles' Red Ligt District, og syntes at verden var ekstremt urettferdig..
Ta deg noen minutter og se denne filmen om RENEW:
Onsdag 12. januar dro vi til Angeles City for å få et innblikk i arbeidet til RENEW Foundation. Det ble en intens dag, men mange intrykk og følelser. Mannen som grunnla og leder RENEW, Paulo Fuller, er britisk og utdannet ved Oxford. Han leder et studie i Angeles City i "Social work", og ga oss et seminar om "Human Trafficking" og fortalte om arbeidet de gjør der. Siden Paulo er en høyt utdannet mann er han opptatt av å være metodisk. De utfører kartleggingsarbeid, prøver ut metoder og dokumenterer det de driver med. Ingenting er tilfeldig, og de vil se resultater. Han fortalte oss at "hjelpearbeid" ofte kan bli dårlig organisert, og mange bruker metoder som ikke er dokumentert vellykketde. Her er noen korte fakta som ga inntrykk:
-Prostitusjon er ulovlig i Filippinene
-Angeles City er en av de mest populære reisemålene for sexturister i verden
-12 000 kvinner arbeider i sexindustrien i 300 barer i Angeles
Selv om en viktig del av arbeidet til RENEW er å redde jenter og kvinner ut av prostitusjon, har de også forebyggende arbeid. Fattigdom er en av de viktigste faktorene for jenter som kommer inn i prostutisjon. Derfor har RENEW fokusert på to fattige områder i Angeles hvor de prøver å finne jentene som mest sannsynlig vil bli sugd inn sexsirkuset. De besøker hver enkelt familie finner ut hvordan forholdene er, og gir noen jenter tilbud om skolegang og støtte FØR de har begynt å arbeide i en bar. Etter lunsj delte vi oss i to grupper og fikk besøke et område hver. Min gruppe besøke to skoler og det var interessant. Det var offentlige skoler med opp til 90 elever på en lærer. De stakkers lærerne så utslittt ut alle sammen... Vi skulle egentlig besøke en jente som hadde blitt hjulpet av RENEW, men det ble det ikke noe av likevel.
Det som gjorde sterkest inntrykk var likevel å få møte problemet ansikt til ansikt. Kl 21 kom Paulo og noen jenter som tidligere hadde blitt hjulpet av RENEW. De skulle være "guidene" våre, og vi delte opp i 4 grupper. Da vi gikk ute på gata var det en ganske annen stemning enn vi hadde blitt vant til Manila og Cebu. Selv om det var mer liv og en slags party-steming, virket det påtatt og falsk. I motsetning til Manila hvor vi hadde blitt vant til å være ganske alene som hvite, krydde det nå av hvite, middelaldrende menn (Jeg ble kvalm, eier de ikke skam? Alle vet hvorfor de er her..). Den typiske sexturisten, som Paulo kalte dem. Men det var også en del koreanere og yngre menn. Selv om dette ikke var "høysesong". Vi hadde blitt vant til at guttene på teamet ofte fikk en litt beskyttende rolle ovenfor oss jentene fordi det ofte var gutter/menn som ville ha kontakt. Denne kvelden var det derimot jeg som følte for å steppe mellom guttene våre og de filippinske jentene som omtrent kastet seg over dem. Jeg visste at det allerede var hardt for dem, og ville ikke at de skulle trenge å kjempe mer enn de sannsynligvis allerede gjorde. Det var også en spesiell opplevelse å være de eneste hvite jentene omgitt av ekle hvite menn og nydelige jenter fanget i en spill som aldri burde blitt funnet opp.
Det ble en veldig følelsesladet kveld. For det meste sinne, tristhet og frustrasjon. Vi var innom tre store barer, og å sitte der å se på det som foregikk var hjerteskjærende. Vi ble servert brus og popcorn, men jeg hadde mer lyst til å kaste opp. Det virket så EKSTREMT upassende å spise popcorn mens jeg så på jenter som ventet på å bli solgt for en natt eller noen timer. Jeg ble overrasket over hvor lite agressive og uproffesjonelle de virket. Paulo fortalte at det er en del av kulturen. Filippinere er mennesker som ofte ikke gjør så mye ut av seg. De danset i sine mini-bikinier, med boots som signaliserte hvilken prisklasse de tilhørte, men la ikke akkurat hjertet i det. Det gjorde det enda tristere, de så ut som forvillede tenåringer som ville være alle andre steder enn der. Hvordan kan menn synes at det er attraktivt? Er de SÅ desperate for oppmeksomhet? Hvordan kan det å ha betalt en jente som du vet ville gjort alt annet enn å sitte på fanget ditt eller ha sex med deg være tilfredstillende? Den tanken fikk meg nesten til å synes litt synd på mennene også.. De må ha veldig lavt selvtillit eller andre problemer... Samtidig som jeg var sa sint at jeg hadde lyst til å slå til noen. Så egoistisk! Ser de ikke at de er med på å ødelegge livene til jenter som fortjener så ekstremt mye bedre? Jeg klarte å holde maska til vi kom ut av baren. Så sto jeg der da... Med tårer som ikke ville stoppe å komme, midt i Angeles' Red Ligt District, og syntes at verden var ekstremt urettferdig..
Ta deg noen minutter og se denne filmen om RENEW:
tirsdag 11. januar 2011
Enden er nær...
Dette er den siste kvelden vi sover i Misjonsalliansens senter i Tondo, Manila. Det er litt trist, men jeg gleder meg til de neste dagene også... Etter jula, som varte i to dager var det tilbake til arbeid. 2.juledag hadde jeg talen i Hope Church, og det gikk ganske så bra. Vi har jobbet med kirkene i større eller mindre grad helt frem til søndag. Min gruppe som jobbet med Hope Church hadde "street cleaning" sammen med ungdommene der. Vi har vært på møte der hver søndag morgen og jeg har vært med noen av ungdommene på fritiden også. Jeg og to andre var på undomsmøte forrige fredag, og jeg inviterte dem alle hit en dag for å henge sammen. Det har vært utrolig koselig å bli bedre kjent med dem og ha muligheten til å oppmuntre dem og bry seg. I tillegg til at jeg tror de har likt det, har det vært inspirerende og gøy å bli kjent med dem. Hvis du møter dem på gata vil du ikke gjettet at de fleste av dem lever i ekstremt enkle hus/leiligheter. Men selv om levestandarden er lav er de fleste av dem elever/studenter (noen gjennom Misjonsalliansen) og de er ordentlig kledd. Noe jeg ikke ville forventet hvis jeg bare hadde sett hvor de bor... Og de er så fulle av liv og glede. Jeg har vært så heldig å få besøke noen av dem og hele familier bor i noe som tilsvarer to rom i huset vårt, eller mindre. Å se hvor bra de faktisk har de og hvor fornøyde de er får meg til å innse hvor unødvendig mye vi har hjemme...
Lørdager har vært våre fridager her, og for litt over en uke siden dro jeg med en gjeng av dem og Jamie til et annet sted i Manila. Det var en park kalt The Ocean Park, med et vann hvor de hadde laget en "modell" av Filippinene. Det var ekstremt mange folk der, og vi var der ikke så veldig lenge. Etterpå gikk vi til et kjøpesenter hvor vi gikk til en spillavdeling med "airhockey", basketballkurver og mange slags bil-, sloss- og skytespill... Vi spilte "airhockey" flere ganger, og det var veldig gøy. De insisterte på å betale både for min og Jamie's gimpy, og spillene. Etter det gikk vi til en "baywalk" hvor vi satt og hadde en liten piknik og så solnedgangen. Det var en veldig koselig dag, og jeg ble mye bedre kjent med dem. Det som var prikken over i'en var kaskje at Mikko, en nydelig gutt på 14 år, gikk og holdt meg i hånden hele dagen... Han er lillebroren min og pleier å kalle meg "Grandma"... Jeg er jo tross alt 19 år, det er ganske gammelt... De to jentene jeg har vært mest med heter Grace og Maryjoy, og er 21 og 16 år. Kjempesøte, men Maryjoy er mer en av de tøffe jentene.. Hun er søsteren til Mikko og jeg besøkte dem to ganger. Jeg var med de to jentene forrige lørdag og vi dro til et marked, hadde en random photoshoot i en lekebutikk, dro hjem til Grace og hadde det veldig gøy. Selv om jeg er kjempetakknemlig for vennskapene jeg har fått her gjør de at det er enda vanskeligere å dra... Så på søndag som var siste dag med dem måtte jeg felle noen tårer.. Og det gjorde det ikke bedre at Josh talte, og gjorde en kjempebra jobb, noe som fikk meg til å tenke på hvor mye jeg kommer til å savne ham...
For det er en veldig blandet følelse at outreach går mot slutten. Jeg har ELSKET å være her og alt arbeidet vi har gjort. I tillegg kommer det til å bli ekstremt trist, rart og feil å ikke være sammen med teamet lenger. Vi er som en familie og jeg kommer til å savne dem SÅ! Vi spiser sammen, jobber sammen, lager mat sammen, lovsynger sammen, ler sammen, vekker hverandre opp om morgenen, skifter sammen, danser i undertøyet (guttene er selvfølgelig ikke involvert i det), gråter sammen, pusser tennene sammen, snakker sammen før vi sovner, trener sammen, oppmunterer hverandre når noe er trist.. You name it! Nevnte jeg at vi bryter ut i tilfeldige sanger over middagsbordet og er lei av nudler sammen..? Samtidig er gleder jeg meg veldig til å komme hjem og se my crew i Breviksveien 66 igjen, resten av familien og vennene mine.. Og til snø, melk, brunost, ordentlig dusj og brød som ikke er hvitere en kritt...
De siste ukene har vi også brukt en del tid på å leke med barna i nabolaget her, og de er skjønne. Hver gang jeg går utenfor nå kommer de løpende og roper "Ate Mariiii". Ate betyr søster og barn bruker det for eldre jenter. En dag forrige uke hadde vi helsestasjon for dem. Vi hadde kjøpt inn tannkrem og tannbørster som vi delte ut, og vi tok tre og tre av dem innenfor porten vår og vasket føttene deres, stelte sårene, viste dem hvordan de skulle pusse tennene, lakket neglene til jentene og tegnet tatoveringer på armene til guttene. Og vi ba for dem. Vi ville at de skulle føle seg spesielle og elsket. Det virket som de likte det for de sto i kø leeenge for å komme inn. Og selv om vi arrangerte leker utenfor var det mange som heller ville stå i kø... Jeg håper at de få dagene vi tilbrakte med dem vil gjøre en forskjell og at det kan ha betydning også når vi ikke er her lenger. I kveld gikk noen av oss ut og delte ut klær som ingen av oss ville ha lenger, lekte noen siste leker og sa ha det... Vet ikke om de forstå at vi dra i morgen tidlig, for de er ikke veldig gode i engelsk...
I går dro vi til et katolsk hjem organisert og betjent av nonner. Om morgenen jobber vi på et slags gamlehjem hvor de som ikke hadde noen familie som kunne ta vare på dem var, og det var ganske så trist. Alt vi gjorde var å snakke med dem, synge noen sanger og gjøre et par dramastykker. Men jeg tror de satte pris på det. Den tristeste samtalen jeg hadde var med en mann på 39 år. Han hadde problemer med hjertet så han kunne ikke jobbe lenger, og hadde ingen familie. Jeg vet ikke hvordan han hadde kommet inn der, men han var der bare for å vente på å dø. Hjertetransplantajson var for dyrt til å drømme om. Det som gjorde meg så trist var at dette var en mann i sin beste alder som burde ha en jobb og en familie. I stedet var han ombringet av gamle mennesker og alt han får gjøre er sitte ved et bord, sove og spise... Håpløsheten lyste fra øynene hans og da jeg spurte han om han hadde noen drømmer fyltes de med tårer og han sa nei. Må innrømme at jeg også felte noen tårer.. Og jeg fikk be for ham. En helt annerledes og ganske morsom mann ga meg et av armbåndene sine, lo på en veldig feminin måte og fortalte meg at han pleide å være en mann, men nå var han en kvinne.. Oh yeah.. Ettermiddagen brukte vi i barnehjemmet deres, "Home of Joy". De hadde over 80 barn på de mest aktive dagene og det var ikke veldig stort. De fleste barna var handikappet og lå i sengene sine det meste av tiden. Selv om det var mange barn der virket det som hygienen var bra og at de fikk nok mat. Men sannsynligvis ikke nok oppmerksomhet og kjærlighet. Og de handikappede får helt klart ikke den treningen og oppfølgingen som hadde vært ideel. Vi lekte med dem, koste med dem og hjalp til å mate dem.
De neste to dagene skal vi være i Angelo City hvor sexindustrien er det store. Vi skal besøke en organisasjon som jobber med å hjelpe kvinner ut av prostitusjon og få oppleve det på nært hold. Jeg vet ikke hvordan det kommer til å bli, og jeg tror ikke jeg er forberedt på hva vi kommer til å møte. Men jeg er spent, og tror det kommer til å bli en lærerik og "mindopening" opplevelse. Etter det drar vi tilbake til Manila og skal bo på et hotell i 4 dager for "debrief". Det gleder vi oss veldig til, og jeg tror det kommer til å bli en fantastisk avslutning på 8 supre uker...
Lørdager har vært våre fridager her, og for litt over en uke siden dro jeg med en gjeng av dem og Jamie til et annet sted i Manila. Det var en park kalt The Ocean Park, med et vann hvor de hadde laget en "modell" av Filippinene. Det var ekstremt mange folk der, og vi var der ikke så veldig lenge. Etterpå gikk vi til et kjøpesenter hvor vi gikk til en spillavdeling med "airhockey", basketballkurver og mange slags bil-, sloss- og skytespill... Vi spilte "airhockey" flere ganger, og det var veldig gøy. De insisterte på å betale både for min og Jamie's gimpy, og spillene. Etter det gikk vi til en "baywalk" hvor vi satt og hadde en liten piknik og så solnedgangen. Det var en veldig koselig dag, og jeg ble mye bedre kjent med dem. Det som var prikken over i'en var kaskje at Mikko, en nydelig gutt på 14 år, gikk og holdt meg i hånden hele dagen... Han er lillebroren min og pleier å kalle meg "Grandma"... Jeg er jo tross alt 19 år, det er ganske gammelt... De to jentene jeg har vært mest med heter Grace og Maryjoy, og er 21 og 16 år. Kjempesøte, men Maryjoy er mer en av de tøffe jentene.. Hun er søsteren til Mikko og jeg besøkte dem to ganger. Jeg var med de to jentene forrige lørdag og vi dro til et marked, hadde en random photoshoot i en lekebutikk, dro hjem til Grace og hadde det veldig gøy. Selv om jeg er kjempetakknemlig for vennskapene jeg har fått her gjør de at det er enda vanskeligere å dra... Så på søndag som var siste dag med dem måtte jeg felle noen tårer.. Og det gjorde det ikke bedre at Josh talte, og gjorde en kjempebra jobb, noe som fikk meg til å tenke på hvor mye jeg kommer til å savne ham...
For det er en veldig blandet følelse at outreach går mot slutten. Jeg har ELSKET å være her og alt arbeidet vi har gjort. I tillegg kommer det til å bli ekstremt trist, rart og feil å ikke være sammen med teamet lenger. Vi er som en familie og jeg kommer til å savne dem SÅ! Vi spiser sammen, jobber sammen, lager mat sammen, lovsynger sammen, ler sammen, vekker hverandre opp om morgenen, skifter sammen, danser i undertøyet (guttene er selvfølgelig ikke involvert i det), gråter sammen, pusser tennene sammen, snakker sammen før vi sovner, trener sammen, oppmunterer hverandre når noe er trist.. You name it! Nevnte jeg at vi bryter ut i tilfeldige sanger over middagsbordet og er lei av nudler sammen..? Samtidig er gleder jeg meg veldig til å komme hjem og se my crew i Breviksveien 66 igjen, resten av familien og vennene mine.. Og til snø, melk, brunost, ordentlig dusj og brød som ikke er hvitere en kritt...
De siste ukene har vi også brukt en del tid på å leke med barna i nabolaget her, og de er skjønne. Hver gang jeg går utenfor nå kommer de løpende og roper "Ate Mariiii". Ate betyr søster og barn bruker det for eldre jenter. En dag forrige uke hadde vi helsestasjon for dem. Vi hadde kjøpt inn tannkrem og tannbørster som vi delte ut, og vi tok tre og tre av dem innenfor porten vår og vasket føttene deres, stelte sårene, viste dem hvordan de skulle pusse tennene, lakket neglene til jentene og tegnet tatoveringer på armene til guttene. Og vi ba for dem. Vi ville at de skulle føle seg spesielle og elsket. Det virket som de likte det for de sto i kø leeenge for å komme inn. Og selv om vi arrangerte leker utenfor var det mange som heller ville stå i kø... Jeg håper at de få dagene vi tilbrakte med dem vil gjøre en forskjell og at det kan ha betydning også når vi ikke er her lenger. I kveld gikk noen av oss ut og delte ut klær som ingen av oss ville ha lenger, lekte noen siste leker og sa ha det... Vet ikke om de forstå at vi dra i morgen tidlig, for de er ikke veldig gode i engelsk...
I går dro vi til et katolsk hjem organisert og betjent av nonner. Om morgenen jobber vi på et slags gamlehjem hvor de som ikke hadde noen familie som kunne ta vare på dem var, og det var ganske så trist. Alt vi gjorde var å snakke med dem, synge noen sanger og gjøre et par dramastykker. Men jeg tror de satte pris på det. Den tristeste samtalen jeg hadde var med en mann på 39 år. Han hadde problemer med hjertet så han kunne ikke jobbe lenger, og hadde ingen familie. Jeg vet ikke hvordan han hadde kommet inn der, men han var der bare for å vente på å dø. Hjertetransplantajson var for dyrt til å drømme om. Det som gjorde meg så trist var at dette var en mann i sin beste alder som burde ha en jobb og en familie. I stedet var han ombringet av gamle mennesker og alt han får gjøre er sitte ved et bord, sove og spise... Håpløsheten lyste fra øynene hans og da jeg spurte han om han hadde noen drømmer fyltes de med tårer og han sa nei. Må innrømme at jeg også felte noen tårer.. Og jeg fikk be for ham. En helt annerledes og ganske morsom mann ga meg et av armbåndene sine, lo på en veldig feminin måte og fortalte meg at han pleide å være en mann, men nå var han en kvinne.. Oh yeah.. Ettermiddagen brukte vi i barnehjemmet deres, "Home of Joy". De hadde over 80 barn på de mest aktive dagene og det var ikke veldig stort. De fleste barna var handikappet og lå i sengene sine det meste av tiden. Selv om det var mange barn der virket det som hygienen var bra og at de fikk nok mat. Men sannsynligvis ikke nok oppmerksomhet og kjærlighet. Og de handikappede får helt klart ikke den treningen og oppfølgingen som hadde vært ideel. Vi lekte med dem, koste med dem og hjalp til å mate dem.
De neste to dagene skal vi være i Angelo City hvor sexindustrien er det store. Vi skal besøke en organisasjon som jobber med å hjelpe kvinner ut av prostitusjon og få oppleve det på nært hold. Jeg vet ikke hvordan det kommer til å bli, og jeg tror ikke jeg er forberedt på hva vi kommer til å møte. Men jeg er spent, og tror det kommer til å bli en lærerik og "mindopening" opplevelse. Etter det drar vi tilbake til Manila og skal bo på et hotell i 4 dager for "debrief". Det gleder vi oss veldig til, og jeg tror det kommer til å bli en fantastisk avslutning på 8 supre uker...
Abonner på:
Innlegg (Atom)