Life in hurricane season

Det er fredag, som på DP blant annet betyr workduties og middag i San Pedro (det er også vanligvis den eneste dagen jeg bruker sko og sminke.. Jeg går alltid barbeint her, og elsker det! Det er bare når jeg drar inn til San Pedro jeg må ha på sko). De siste dagene har derimot ikke vært helt som vanlig... Onsdag kveld kom det en ny "yellow alert", som torsdag morgen ble omgjort til "orange alert", dvs en orkan var på vei... Alle planer for dagen ble avlyst og nye ble lagt. Siden seilbåtene våre ligger på et veldig utsatt sted og de sannsynligvis ville blitt knust hvis det hadde kommet en orkan, ble det bestemt at seks personer skulle seile til Guatemala. Ingen av studentene fikk bli med, så alle seilerne ble innkvartert i våre rom. Istedet for å være fire i cassitaen, er vi nå seks... Noen andre staff dro inn til byen for å handle inn mat, mens vi som var igjen på basen hadde worship and intersession. Intersession er ganske enkelt organisert bønn for spesifikke personer, steder eller hendelser. Så vi ba om at Gud skulle stoppe orkanen... Han har gjort det før! Og vi ba for en del andre ting rundt situasjonen. Etter lunsj fortsatte timeplanen som vanlig og alle Adventure jentene så på film sammen. Det var veldig koselig, men vi så Letters to Juliet (som du kanskje husker at jeg også så på flyet hit). I går kveld hadde vi Community Meeting, som er et kveldsmøte vi har hver torsdag 8noen lokale kommer også) og det var veldig bra. Vi avsluttet med et lite Danceparty, og det var veldig gøy. Husk å prise Gud i alle situasjoner! Etter det var vi så varme at noen av oss hoppet i bassenget... Så tok det av. Det begynte med at vi dyttet noen uti med klær på, og så begynte vi å rope navnene til alle som gikk forbi for å få de til å hoppe i bassenget.. Det var gruppepressbading delux. Tilslutt var nesten alle studentene, de fleste staffs´a, Lynn (basedirector), vaktmesteren og ett år gamle Caroline i bassenget. Halvparten med klær på.

I morges fikk vi beskjed om at stormen hadde roet seg (gått ned til tropisk storm igjen) og at vi muligens ikke trengte å evakuere likevel. I går var nemlig planen å evakuere til en annen YWAM base inne i Belize lørdag morgen. MEN vi måtte likevel pakke alle tingene våre inn i en liten sekk (med de nødvendigste tingene) og en bag (med alt det andre) i tilfelle vi må evakuere likevel... Så derfor er nå alle mine ting pakket sammen, og jeg må pakke ting opp igjen i kveld for å sove.. Oh yeah! Jeg vet at det er superbra at det ser ut til at det ikke blir noen orkan, men jeg syntes egentlig det var veldig spennende (og det hadde vært gøy å se litt annet av Belize, den andre basen ligger nemlig i jungelen). Dessuten blir jeg sliten av å gå frem og tilbake hele tiden. Etter pakkingen skulle  vi egentlig ha lecture (ukas tema er Worldviews) men siden vår taler Chris nå er på seiltur til Guatemala arrangerte noen av staffs`a en diskusjon.. Jey, jeg elsker diskusjoner på engelsk. Not. (Egentlig har jeg ikke noe i mot diskusjoner og temaet var interessant, men engelsken er så hemmende! Jeg føler meg ukomfortabel og blir utrolig frustrert) Men her er et lite utdrag fra vår tankevekkende diskusjon:

Greia var at vi skulle late som om vi var ledrene i en menighet, som skulle avgjøre ulike saker. Første punkt var ny pastor. Og kandidatene var Bob, som var familiefar og en god kandidat, MEN veldig overvektig. Kanditat nr to var Eva, gift og hadde barn (og gjett hva som var galt med henne? Hun var kvinne...) Kandidat nr tre het James, var den best kvalifiserte, MEN levde i et homofilt forhold. Når det gjalt Bob var det stor uenighet... Mange mente at overvekten indikerte mangel på selvdisiplin og at han søkte trøst i mat i stedet for å vende seg til Gud. Mens andre mente at det ikke hadde noe å si. Når det gjelder kvinnen tenkte jeg «Er dette seriøst, er det eneste minsuset at hun er kvinne? Alle kommer vel til å være enige om at det ikke er noe problem, hva er dette å diskutere?» Men der tok jeg feil.. Det var nesten inegn som ville ha henne!!! Ikke jentene heller! Nesten alle jentene satt der og sa at det er Gud harordnet det sånn at menn skal være ledere i kirken.. Noen av guttenebare lo ved tanken. Det var litt sjokk for meg.. Mange hevdet at Gud igjennom Bibelen klart har sagt at menn skal være lederne i kirken, og da det ble lest om Debora som var dommer i Isreal (praktisk talt politisk og religiøs leder) ble de litt satt ut. Når det gjelder den siste kandidaten var omtrent alle enige om at en som lever i et homofilt forhold ikke kan ha en lederposisjon i kirken. Da ble det satt spørsmålstegn ved hvorfor vi rangerte homifili som en verre synd enn blablabla, når synd er synd for Gud. Og diskusjonen fortsatte...

Etter alt dette, og faktumet at jeg må snakke engelsk 24-7, alltid har fullt av folk rundt meg og vi har en mulig orkan lurende rundt hjørnet var jeg utrolig sliten. Siden det ble handlet inn mat i går (og min workduty er provisjon) hadde jeg heldigvis ettermiddagen fri. Jeg og Patricia tok en kort tur til byen (spiste is, lastet opp noen blider på en internettkafé, kjøpte kjeks, frukt, og simkort til henne) og så dro vi tilbake og spiste rester fra de andre dagene. Både for å spare penger og fordi jeg ikke orket å være i byen hele kvelden. Nå sitter jeg ute på brygga i mørket, og siden det har vært overskyet hele dagen er det ingen stjerner eller måne, men nå skal jeg spise oreo-is. Og jeg har utrolig lyst til å snakke med min kjære Åsta som jeg ikke har snakket med på 3 UKER! ...

By the way.. Jeg lastet opp noen bilder til facebookprofilen min, sjekk det ut hvis du vil:)

Ha en super helg!

Haimat ohaha

I dag har jeg dykket igjen, og det var mye bedre denne gangen. Det var SÅ gøy! Det var meg og fem andre, så gruppen var litt mindre. I går hadde jeg fått beskjed om at vi skulle dra kl 9, men da jeg våknet 08.10 fikk jeg beskjed om at vi skulle dra kl 08.30.. Så jeg heiv i meg frokosten og fant frem utstyret mitt (denne gangen passet jeg på at jeg hadde en dybdemålet som virket). Vi gjorde to dykk (i samme område), men hentet flasker i San Pedro mellom dykkene. Det første dykket var gøy,   ikke at korallene hadde blitt så veldig fargerike siden sist, men det var flere fisker. Vakre fisker, og en hai! Jeg svømte gjennom en stim av knallblå fisker, og det var nydelig. Problemet mitt er at jeg blir kvalm MED EN GANG jeg klatrer opp i båten, fordi det er ganske mye bølger og vi bare ligger og flyter. Jeg skjønnner ikke hvordan det er mulig å bli kvalm så fort, men med en gang jeg setter foten på stigen, kjenner jeg at det kommer... Og når vi begynner å kjøre går det bort med en gang.. Det andre dykket var supert! Vår «Divemaster», hadde tatt med en stor vannflaske fylt med sardiner (tror jeg) og vi skulle mate haiene! Før vi hoppet uti ga han oss noen retningslinjer, og sa at vi måtte holde oss litt unna beholderen, og holde fingerene til oss selv. Men han sa også at noen av de var vennlige, det vil si at vi kunne klappe dem. Siden jeg blir så lett kvalm spurte jeg om jeg kunne gå uti først, og da jeg satt på kanten så jeg to haier nedenfor oss. Men jeg tok et godt tak i munnstykket og hoppet (dvs vippet) i det. Vi sitter nemlig på båtripa og vipper bakover for å komme ut i vannet. Jeg var den første som begynte nedstigingen og så flere STORE fisker rundt meg og noen haier (jeg kan innrømme at jeg var litt nervøs, og da en hai svømte rett mot meg da jeg kom på bunnen var det like før jeg tok tak i hånda til Jev som var rett ved siden av meg). Da beholderen med fisk ble åpnet ble det full fart der nede. Det var minst 5 haier på omtrent 1,5 meter som svømte rundt der. Og JA, jeg klappet den ene! Den var overraskende ruglete, jeg hadde forestilt meg at den var mer glatt som en fisk.. I tillegg var det masse fisk i forskjellige størrelser og farger som svømte rundt oss. Blå, gule, turkise, rosa, lilla og vannet er varmt, klart og turkis. Jeg koste meg! Det ekleste var en diger ål som svømte rett mot meg.. Den så på meg med to skikkelig skumle øyne, så jeg trakk meg tilbake.. Da jeg kom opp ble jeg selvfølgelig kvalm, og før alle halvparten hadde rukket å kommet opp i båten hadde jeg kastet opp (ut av båten selvfølgelig) Men det var SÅ verdt det, og dessuten gjorde det at jeg ikke var kvalm lenger.

Over til noe HELT annet: Mens jeg sitter og skriver, sitter min roommate Andrea på andre siden av bordet og leser Crazy Love. Hun kom nettopp med utsagnet «This is like the best book ever!» (så  typisk mine nye amerikanske venner) og jeg er veldig enig. Jeg leste nemlig denne boka i vår, og vil med dette anbefale den varmt til dere alle! Den er ikke så veldig lang, og er lett og lese. Den handler om hvor fantastisk Gud er,  hvor heldige vi er som har fått muligheten til å ha et personlig forhold til Universets Skaper og Hans kjærlighet. Den er verdt å kjøpe, men hvis du vil låne har jeg et eksemplar. Bare snakk med et av mine kjære familiemedlemmer.. (Det lureste er nok mamma eller Ruth Miriam).

Nå venter jeg i spenning på hva det er til middag... Tror kanskje det er noe så rart som «Breakfast for Dinner»... Et ganske morsomt konsept egentlig. ( I følge hva jeg har hørt er det vanlig å ha pannekaker o.l til denne retten, men siden det ville tatt 100 år å lage pannekaker til så mange har tror jeg vi skal ha en slags havregrøt eller noe..) Så neste gang dere har pannekaker til middag synes jeg dere burde gi måltidet litt ekstra piff og kalle det «Breakfast for Dinner». Det høres mye kulere ut:)

Saturday nightfever

Det er lørdag kveld, det vil si movienight, og de fleste ser på Lord of the Rings. Jeg så starten, men var ikke helt i humør for den, så jeg tenkte jeg kunne oppdatere bloggen min i stedet.

Lørdag og søndag er fridager uten noen spesielle planer, bortsett fra at man kan dykke. Siden de fleste fortsatt er i læringsstadiet har de hatt sitt første dykk i bassenget og i sjøen i dag (noe de fleste syntes var veldig gøy) og vi andre fikk ikke dykke. Derfor har jeg brukt tiden til å lese, sole meg og bade (for nå er det fint vær igjen!). Jeg har fullført boka "Is that really you God?". Den handler om hvordan YWAM har vokst frem. Det er egentlig en veldig spennende historie om å høre Guds stemme og følge hans ledelse, men av en eller annen grunn synes ikke jeg den er superexciting. Men det er mange andre som liker den, så don`t let me stop you! I kveld hadde vi taco til middag, og det var SÅ godt! Og, litt spenning fra Belize: jeg satt nettopp ved bassenget (det var nesten helt mørkt), og så plutselig et lite vesen som beveget seg noen meter fra meg. Og det var sort ekkel scorpion!!! Så den koselige stunden under stjernehimmelen var ødelagt, for å si det sånn... jeg løp inn i hytta og hentet lommelykt og kamera! 

Når det stormer!

For et par dager siden ble vi samlet til en ekstraordinær samling, og Chris (sjefen her) fortalte at orkanalarmen var på «yellow alert». Det betydde ganske enkelt et et sted i det Karibiske hav var det en storm som muligens kunne utvikle seg til en orkan og som muligens kunne komme til oss. Men ikke før noen dager.. Siden det fortsatt var veldig usikkert, ba de om at ingen skulle si noe om det, slik at man slapp 50 foreldre som klikket i vinkler uten grunn. Men de ville at vi skulle være klar over at det var en liten fare og informerte om at hvis orkanen kom, trengte de hjelp til å klargjøre basen og vi måtte evakuere. Jeg må innrømme at nyheten skremte meg litt, men jeg syntes egentlig det var veldig spennende. Jeg har aldri opplevd en orkan før, det hadde vært gøy med en liten... Men stormen utviklet seg aldri til en orkan, men den kom ganske nær oss, så de to siste dagene har vi nesten ikke hatt sol, og seilerne måtte utsette turen sin. I natt regnet det helt ekstremt, og vinden bråkte så mye av at vi våknet av den et par ganger. Dessuten gikk strømmen flere ganger (apropo strøm: en av guttene spurte for litt siden om det var strøm «der jeg kom fra».. HALLO! Hva slags spørsmål er det?) I morges våknet vi, og var selvfølgelig svette som vanlig, og siden strømmen hadde gått, virket ikke dusjen vår. Men det regnet så mye at vi gikk ut og dusjet i regnet. Med såpe! Det var veldig gøy. Og kaldt.. Det er den første gangen jeg har fryst her. Så hoppet vi i bassenget bare for gøy, og når jeg kom opp tok jeg på meg bukse! (ikke fordi det var for kaldt til å gå i shorts, men fordi det var kaldere enn vanlig og jeg måtte benytte anledningen til å ha på en av mine to bukser..) Under frokosten gikk strømmen hele tiden, og når den kom på ble alle kjempeglade fordi de kunne toaste loffen sin.. Haha. Det regnet (og da mener jeg REGNET) hele formiddagen, men så stoppet det, og resten av dagen har det vært en veldig behagelig temperatur, dvs at man kan gå opp en trapp uten at svetten renner nedover leggene dine. Men jeg er egentlig klar for litt mere sol nå, så bring it on!

Weekend at DP

Ok, på tide med en update... Problemet mitt er at det alltid er noe å gjøre, og jeg er så utrolig trøtt om kvelden. Døgnrytmen her er veldig annerledes enn jeg er vant med.. Jeg våkner som regel 06.30-07.00 og om kvelden er jeg SÅ trøtt. Jeg kunne gått og lagt meg kl 20.. Men jeg holder ut til 22-23...haha. Men jeg liker det. Det blir mørkt veldig tidlig her, i 18-tiden, så det er lurt å bruke tida det er lyst til å være våken, og man kan bruke tid om morgenen til å gå en tur på standa og ligenede.

I går morges begynte det å regne skikkelig, og jeg bare MÅTTE gå en tur. Jeg elsker når det pøsregner. Og her blir man ikke en gang kald, bare klissvåt:) Så jeg gikk en tur på stranda og bare var med Gud. På grunn av lykkefølelsen regnvær gir meg, fikk jeg utrolig lyst til å gjøre Grand Jetéer (balletthopp). Jeg har ikke gjort det siden i vår, og det var kjempegøy! Og god trening fant jeg ut (jeg er fortsatt støl..)

Etter "devo" var det tid for "workduties". Alle har ulike oppgaver å gjøre, både fordi det gjør at de slipper å ansette flere, men også fordi det er en veldig god trening i å ta ansvar og tjene. Jeg var så heldig å komme på "provision team"! Det betyr at en gang i uka (vanligvis fredager) drar jeg og fem andre inn til San Pedro for å handle inn mat og andre ting til basen. De andre som er med er Winnie (USA), Libby (USA), Amy (USA), Jessie (USA) og Roberto (Belize). Men i går var det tre andre med oss også. Vi må gå i butikker, til frukt- og grønnsaksboden, slakteren (der STINKER det) og til bakeriet. Siden vi delte oss fikk ikke jeg gått til frukt og grønt, men jeg håper jeg får en annen gang. Det var litt utfordrende siden ting ser helt annerledes ut her enn i Norge, og det blir oppgitt i lsb i stedet for kg, men det går nok bedre etter hvert. Byen er veldig sjarmerende, med fullt av forskjellige farger på husene, listene og annet stæsj. Når vi var ferdige spiste vi kjempegod is. Jeg hadde en kule oreo og og en kule sjokoladeis (in case you wondered..)

Når vi kom tilbake spiste vi lunsj og så hadde vi den store håndbokquizen (håndboka inneholder all mulig info om basen, hvordan vi skal leve her, tider, osv). Jeg var ganske nervøs, men fikk 96 av 100 poeng, så det gikk fint. Wohoo:) Så snakket jeg en stund med søte Rachel (18 år, fra USA og har veldig mye til felles med meg), mens vi egentlig satt på standa og prøvde å lese bøkene våre. Til middag hadde vi "Macaroni and cheese". Hvor i verden er pasta penne med smeltet ost en verdig middag? I Belize tydligvis... Jeg avsluttet dagen med å skrive i dagboka mi ved bassenget, under stjernehimmelen, med hodelykten min på (kan du ikke se det for deg?). Det er ikke noe lys bak der (og ingen gatelys noen steder), og det gjør at man kan se EKSTREMT mange stjerner. Det er nydelig! Det minner meg om hytta vår. Jeg så til og med et stjerneskudd:)

Søndag er vår dag "off", altså kan vi gjøre hva vi vil. Siden jeg allerede har et Open Water sertifikat, fikk jeg være med å dykke i morges! Jeg var SÅ nervøs siden jeg ikke har dykket på leeenge. Men det gikk veldig fint, bortsett fra at min dybdemåler ikke virket (så jeg måtte stole på de andre) og maska mi var veldig ukomfortabel... men det var fantastisk! Jeg elsker følelsen, jeg forestiller meg at det er sånn det er å fly. Og jeg elsker å kunne puste under vann! Korallene var litt skuffende, siden jeg forventet veldig masse farger, og det stort sett var grønt, blått og grått, men det var noen nydelige «akvariefisker» der, en skilpadde og "Lionfish" (som vi by the way ble fortalt var dødlig giftig, men det kan ha vært litt overdrevet.

Etter det har jeg brukt dagen til å lese på stranda, spille sandvolleyball, vannpolo i bassenget, jobbet med min "Oral gospel presentation" som jeg skal fremføre i morgen og snakket nesten en time på telefonen med min nydelige familie. Det var SÅ deilig å kunne snakke fort og fritt igjen! Etter middag måtte jeg og noen andre vaske opp siden vi er "cooking team 1". Vi hadde en slags eggrett, og pannene tok EVIGHETER å rense. Men vi hadde en liten vannkrig (eller vann-med-såpe-og-egg-krig), så det var gøy, og ekkelt...

Nå sitter jeg i spise/møtesalen og skriver mens noen synger Disneysanger skikkelig høyt i bassenget.. Haha. Jeg kan ikke tro at min første uke er over og jeg gruer meg allerede til å dra. Denne uka starter vi med ordentlige lectures, og den første taleren kommer i morgen ettermiddag. Jeg er så spent på å se hva Gud har for oss!

Longing for God

O God, you are my God
and I long for you.
My whole being desires you;
like a dry, worn-out, and waterless land,
my soul is thirsty for you

Let me see you in the sanctuary;
let me see how mighty and glorious you are.
Your constant love is better than life itself,
and so I will praise you.

I will give you thanks as long as I live;
I will raise my hands to you in prayer.
My soul will feast and be satisfied,
and I will sing glad songs of praise to you.

As I lie down in bed, I remember you;
all night long I think of you,
because you have allways been my help.

In the shadow of your wings I sing for joy.
I cling to you, and your hands keep me safe.

Salme 63:1-8

Stories

Na har jeg spist frokost, og fant ut at de har en slags havregrot man kan blande ut med vann! Fantastisk:)

I gar var en slitsom dag fordi jeg begynner a bli ekstremt frustrert fordi jeg ikke klarer a uttrykke meg sa fritt som jeg onsker. Det er jo bare meg og ei annen her som ikke har engelsk som forstesprak, sa det far meg til a fole meg litt pa utsiden (selv om alle er veldig snille, stottende og sier at engelsken min er bra).

Seilerne dro pa en ett-dogstur i gar, sa vi hadde litt "Adventure DTS boundingtime". Pa kvelden satt vi en i en sirkel og jeg trodde vi skulle ha en lek da de fortalte at vi skulle dele vitnesbyrdene vare, dvs var historie med (eller uten Gud). Jeg ble ganske nervos, bade fordi jeg selvfolgelig matte gjore det pa engelsk, og fordi jeg foler at min historie er ganske kjedelig... Anyways. Jeg har gatt rundt her og tenkt at de fleste av oss har den samme bakgrunnen (dvs vokste opp i kristen familie, har vart kristen hele livet). Det er HELT feil.. Jeg folte meg bearet over at sa mange var sa ekte og fortalte ting jeg ALDRI ville gjettet.. Det er kanskje to andre som har ganske litt familie som meg... Alle de andre har i perioder levd uten Gud, dukket, vart avhengige av stoff, vart inn og ut av "rehabs", hatt alkoliserte foreldre, ei hadde tatt abort, og en av fedrene hadde mishandlet moren til en av guttene her. Og na er de her alle sammen, og har fatt en ny sjanse! Jeg blir sa overveldet av hvor fantastisk Gud er! Jeg tror det er sa mange som tror at de har levd sa ille liv at Gud ikke vil ha dem eller at det er "for sent", men det er aldri for sent! Gud er ALLTID klar for a ta i mot et av barna sine og overose dem med kjarlighet! Jeg er sa spent pa a se hva som skjer videre!

Sandslott og sykkeltur pa stranda...

Som dere så i forrige innlegg var jeg opp det meste av natta, og jeg satt ute alene (med en hund og en katt) og så soloppgangen. Det var AWESOME! I halv seks tida begynte noen andre å våkne også, så da pratet jeg med dem, og badet med Kate. Frokosten bestod av hvitt brød, og syltetøyt. Spar meg, jeg spiser alltid fullkornsknekkebrød... Vi får forresten også bare tre måltider hver dag, men jeg blir snart vant til det. Vi startet med forbønn i grupper, og det var mange som ble bedt for veldig konkret uten at de haddde fortalt om det de ønsket å bli bedt for. Vi har også fått masse informasjon, og vi må bl.a lese fire frivillige bøker (fra biblioteket), ha flere muntlige presentasjoner og levere en skriftlig bokrapport. Men jeg gleder meg til å lese de bøkene for de har SÅ mange bra her:)

Etter lunsj lagde Rachel, Andrea, Matt, Willie og jeg stort sandslott. Det var ganske barnslig og veldig gøy. Vi skulle egentlig lage Taj Mahal, men endte opp med pyramidelignende moderne kunst med vollgrav... Men vi skal øve:) Så dro vi på sykkeltur på stranden. Ikke som å sykle på asfalt, det var mye gøyere. Som offroad sykling på et veldig lavt nivå. Omgivelsene var fantastiske og turen var perfekt. Vi syklet på hvit sand, men palmer over alt, forbi mange nydelige hoteller og badet når vi ble varme. Jippi.

I kveld har vi hatt en slags sosial kveld... Vi ble delt i fire grupper og hver gruppe fikk en pose med 10 ting, og vi måttte lage et lite dramastykke.. Det minnet meg om alle de rare oppgavene vi hadde på danselinja, og var utrolig gøy! Det var så mye som ikke ga mening, og jeg lo så mye at jeg fikk vondt i kjevene.. Etter det gjorde noen av oss ting som «Komcha» (Willie kunne den utrolig nok, det var hans ide), Hi h ho (Flying Ninjas) og hang ved bassenget. Nå er planen og gå og legge meg, og sove..

Forste dag i Belize

Na er klokka 3 pa natta (pluss pa 8 timer for Norge) og jeg far ikke sove mer.. Jeg provde i minst en halvtime, men sa gadd jeg ikke mer. Da stod jeg opp, og kan like godt gjore noe fornuftig. Sa derfor sitter jeg helt alene i "biblioteket" mens alle sover. Dvs, ikke helt alene, det er nemlig en katt, en hund og en krabbe her inne ogsa. Ikke spor meg hvordan den krabba kom inn, men den er skremmende akrobatisk.. I stad klatret den faktisk i vinduskarmen (HVORDAN er det mulig? Krabber kan ikke krabbe pa veggen...) Oh no, na sa jeg akkurat to til, det vil si at jeg er ombringet av minst 3 akrobatisk krabber... Skummelt!

Anyways.. I morgen kom jeg meg pa flyplassen i Miami i god tid, var ved gate 46 to timer for avgang... Jeg fikk jeg forst oye pa en gutt med YWAM caps og sa en jente som leste "Is that really you God?", sa jeg spurte jenta om hus ogsa skulle hit.. Det skulle hun, og vi gikk bort til gutten. Utrolig koselige, Kate fra England og Will fra USA. Sa fant Louise fra USA oss ogsa. Endelig var jeg ikke helt alene lenger.. Det skumle var a komme inn i Belize, fa innvilget visum og sant, og det var sa beroligende a ikke vare alene! Vi kom oss enkelt til San Pedro (flyet fra Belize City ut hit var utrolig lite... Det var 15 seter inkludert kapteinenes...) Det er skikkelig varmt her, kanskje 30 grader og sol i dag, og sikkert 25 na i natt.. Det kan bli en utfordring, spesielt om natta.. Men HALLO, vi har to svommebassenger og havet, sa jeg klager ikke. Det er forresten en sandvolleyballbende her ogsa, rett bortenfor bassenget. Wohoo!

Pa flyplassen i San Pedro (dvs flystripa) motte Alyssa oss. Staff fra USA. Alle som jobber her er forresten utrolig hyggelige, utadvendte og imotekommende! Vi ble kjort i bat ut til basen (fort sann som jeg synes er sa utrolig goy) langs en nydelig strand.. Man kan sykle eller ga inn til byen, men det virker ikke som om det er noen bilvei... Ganske funny. Her fikk vi en sightseeing pa basen, og hilste pa en haug med mennesker! Jeg fikk tildelt sovested, og jeg sover i en liten hytte kalt "cassitas" (eller noe som ligner..) Den ligger litt bak de andre bygningene bortsett fra en annen "cassitas", men har sitt eget svommebasseng:) Der bor jeg sammen med tre andre jenter: Katie fra USA, Andrea fra Canada og Kirsten fra USA. Veldig koselige jenter, som jeg nok kommer til a bli ekstremt godt kjent med... Vi har ikke en gang dor inn til badet.. bare en gardin.. det er ganske rart na, men vi blir nok vandt til det. Fra omtrent kl 15 i gar fikk vi gjore hva vi ville... Sa jeg har snakket med MANGE, hengt i bassenget, pakket ut, besokt seilbatene, spist middag osv.. Pa grunn av tidsforskjellen og mange reisedogn ble jeg veldig tidlig trott, og gikk og la meg kl 20... som da er kl 04 i Norge..

Litt om folka: Det er omtrent 30 studenter her na, bade fra Sailing og Adventure DTS (jeg er Adventure), men 14 av dem, altsa seilerne skal ikke som regel vare borte fra sondag til torsdag. Adventure har 18 studenter, 4 av dem er gutter. Det er en ganske ung gjennomsnittsalder, veldig mange pa 18, 19 og 20 ar. Men selvfolgelig ogsa noen eldre. De fleste er fra USA og Canada, unntaket er Kate fra Storbritannia, Pricilla fra Tyskland, to gutter fra Belize (husker ikke navnene na) og meg.. Sa engelsken min kommer til a vare superflytende nar jeg er ferdig her, og kanskje tysken min er bedre ogsa? Jeg er redd for at jeg kommer til a fa amerikansk aksent, men Kate har lovet a lare meg britisk... Det er utrolig mange som har provd a si navnet mitt, men ingen har klart det riktig enda... Sa na er jeg Mary eller Marii med en slags fransk twist som egentlig hortes ganske bra ut. Alle har fatt hver sin Student Handbook, med Student Bios og masse informasjon. Veldig kjekt, og jeg tror jeg skal bruke en del av resten av natta til a lese litt i den:)

Grunnen til at det ikke er noen bilde her, er fordi internettet er skikkelig darlig, og vi kan bare bruke en viss mengde GB per uke. Men du burde sjekke ut bildene pa hjemmesiden til Destination Paradise. Det er enda finere her en det ser ut som.. (Skype er forresten blokkert i Belize, merkelig nok, sa det kan jeg bare glemme.. og du hvis du tenkte pa det)

I love British Airways!

Nå har jeg helt på egenhånd kommet meg til Miami, og det ved hjelp av mitt nye favorittflyselskap, British Airways. (Ha i tankene at min begeistring kanskje sier mer om standarden på de andre flyene jeg har flydd med enn om BA, menmen). Jeg startet reisen i kl 07.50 i morges, fra Gardemoen til Stansted. Setene var helt ok og vi fikk gratis (!) frokost på flyet. Denne turen gikk veldig fint, og jeg kom meg inn i avgangshallen på Heathrow. Der måtte jeg vente i noen timer før jeg kunne gå om bord i flyet til Miami. For å forberede meg på den lange og kjedelige reisen kjøpte jeg en bok... Det hadde jeg i midlertid ikke trengt å bruke penger på, for flyet hadde minst 30 ulike spillefilmer man kunne velge mellom og mange av dem var veldig nye. Jeg ble så glad! I tillegg var setene 10 ganger bedre enn de jeg har sittet i før, vi fikk to måltider (bl.a deilig Chicken Tikka Masala til middag med hvit sjolkolademousse til dessert), drikke flere ganger, gratis sokker, lapp til å ha foran øynene og tannbørste... I tillegg fikk vi låne gratis headsett, pute og pledd. Det er noe annet enn gjerrige, trange RyanAir! Men jeg innrømmer at etter tre filmer (Valentines Day, The Karate Kid og Letters to Juliet), en film om "Wellness onboard" og noen forsiktige pilatesøvelser begynte jeg å bli ganske lei... Turen varte hele 9 TIMER! Det er rekord for meg i hvert fall.

Jeg sitter nå på et ganske shabby hotell, som lukter litt rart og har ødelagt heis, men jeg skal jo reise i morgen tidlig så det går fint. Men jeg har to dobbeltsenger... Ute er det en tropisk storm på gang, det regner skikkelig, er utrolig varmt og lyner over hele himmelen (har aldri sett sånn lyn i Norge, så jeg nøt taxituren til hotellet..) Egentlig skulle jeg gjerne gått en liten tur, sett litt av Miami og blitt skikkelig våt, men det er det er så forlatt her at jeg ikke turte.. Dessuten må jeg sove nå.

Savnesen

Nå sitter jeg på Heathrow og venter og venter, og jeg tenker på ting jeg kommer til å savne. Jeg har jo allerede nevt noen, men jeg kommer sannsynligvis til å oppdage at ting jeg til vanlig tar for gitt, ikke er like selvsagte over alt i verden.

Mamma og pappa – De ble ikke nevnt i mitt forrige innlegg, og det er mulig at jeg tar dem litt for gitt noen ganger, men jeg kommer SELVFØLGELIG til å savne dem!
Familien min – jeg har en utrolig flott familie som jeg er veldig glad i. En del av dem bor langt borte, og jeg ser dem ikke så ofte. Mitt utenlandsopphold kommer derfor ikke til å påvirke disse forholdne så veldig. Men noen er jeg mer sammen med, bl.a. farmor og farfar to mennesker jeg virkelig beundrer, gjengen ute på landet som inkludert mine tre fotballsparkende fettere som guttene elsker å være sammen med, og til slutt Næss familien nede i bakken. Spesielt de tre nydelige jentene som er mine kusiner var det rart å ta farvel med! But I´ll be back!
Cellegruppa – dette er en bibelgruppe med seks jenter som jeg har fått æren av å være leder for. Jeg kan innrømme at vi absolutt ikke bare snakker om Gud og Bibelen, og med disse morsomme, vakre, dype og omtenksomme jentene er det vanskelig å kjede seg!
Mårista – består av Mari, Åsta og meg (det skjønte du vel) og vi var de tre musketerer på videregående. Vi har gjort så mye rart sammen, og jeg har det alltid så gøy sammen med disse to fantastiske jentene. De dro fra meg for over to uker siden (Mari til Trondheim og Åsta til Drammen) så jeg begynner å venne meg til «hverdagen» uten dem, selv om den siste tiden og muligens ikke den kommende tiden egentlig kan kalles hverdag. Men så klart jeg savner de!
De andre vennene mine - Camilla, Martine, Kristiane, Karoline, Mats. Dere er supre, og jeg burde nevt fler!
Melk – egentlig er jeg ikke noe big fan av melk, men noen ganger er det veldig godt, og norsk melk er mye bedre enn den jeg har smakt i utlandet...
Brunost – jeg elsker brunost og spiser det til vanlig nesten hver dag (helst på knekkebrød)
Freia melkesjokolade - selvfølgelig, den er jo unik..
Kaldt, godt vann fra springen - jeg ELSKER vann og kommer ablsolutt til å savne tilgangen på uendelige mengder med rent kaldt vann!
My extended family, Evangelihuset - mange fantastiske mennesker som betyr mye i livet mitt på ulike måter.
Jobbe på Meny - nei, ved nærmere ettertanke tror jeg ikke dette kommer til å være noe stort savn..
Ullsokker og joggebukse - disse to "plaggene" er så utrolig gode å gå i, spesielt når det begynner å bli kaldt ute... Siden jeg sannsynligvis ikke får bruk for dem, lot jeg de bli hjemme (men har lurt med et par tynne ullvangsokker da...)

Skrevet 06.09.10

The fantastic four

I går måtte jeg si "ha det" til de tre menneskene som betyr mest for meg i hele verden. De jeg kunne gått gjennom ild og vann for, og som min verden ville rase sammen uten. Nemlig mine fantastiske, morsomme og sjarmerende søsken, Jon Eivind, Knut Andreas og Ruth Miriam. Vi måtte gi hverandre kanskje 100 klemmer og kyss og gråte en liter hver før jeg dro. Jeg kommer til å savne dem så! Jeg kommer til å savne Jon Eivinds utrolig morsomme ansiktsuttrykk, godnatt-ritualer og kraftige temprement. Jeg kommer til å savne Knuts spontane komplimenter og klemmer, morsomme kommentarer og omtenksomhet. Jeg kommer til å savne Ruth Miriams oversensitive samvittighet, skjønnhet og ekstreme latter. Jeg kommer til å savne å mime Putti Plutti Pott sammen med dem i jula, skrape ut all den siste kakerøra fra bollene, at de snakker om fotball uten at jeg skjønner noe, og se på Shrek den Tredje (mens vi ler som om det var første gang vi så den). Helst siden de ble født har de vært en utrolig viktig del av livet mitt, og det blir SÅ rart å ikke ha dem der hver dag lenger. Min største frykt er at guttene forandrer seg masse og den nære kontakten vi har blir ødelagt av mitt fravær... Men Ruth Miriam har lovet å vise dem et bilde av meg hver dag, så det skal nok gå bra:)

Jon Eivind har forresten bursdag i dag, så hvis du ser dette, min lille snupp: GRATULERER MED DAGEN! Håper du koser deg vilt og får en super feiring:)

 

Skrevet 06.09.10

3MDC Tribute

De siste dagene før jeg drar har jeg vært i et litt nostalgisk humør, og har sett gjennom ulike notater, dagbøker og bilder. Da kom jeg over noe jeg skrev i vår da det gikk opp for meg at tiden på danselinja ikke ville vare for alltid. Jeg skrev en liten tale som jeg aldri har holdt, og hvis du gikk i klassen min er dette til deg. Hvis ikke bør du være lei for at du gikk glipp av det:


Mest av alt ønsker jeg å takke dere. Takk for tiden jeg har fått tilbringe sammen med dere. Takk for at jeg har fått være en del av deres liv, og takk for alt dere har vært i mitt liv. De siste tre årene er det dere jeg har brukt mest tid med. Og jeg komme til å savne det. Jeg kommer til å savne å rulle over dere i sære koreografier bare vi skjønner noe av. Jeg kommer til å savne å stå opp kl 6 mandag morgen for danse med en gjeng jenter som ser like trøtte ut som jeg føler meg. Jeg kommer til å savne at noen får latterkrampe mens de har fremføring og at noen og begynner å gråte i Jannickes timer. Jeg kommer til å savne å hate oppgaver sammen med dere, og elske overraskende fritimer. Jeg kommer til og med til å savne følselsen av å være dårlig sammenlignet med dere. Jeg kommer til på savne kjærligheten i 3MDC. Jeg kommer til å savne DERE! Hver og en av dere er et tap for meg. Når dere ikke lenger er en del av min hverdag, kommer det til å bli små hull i hjertet mitt, og dette 3MDC hullet blir til slutt ganske stort. Og jeg kjenner allerede at det kommer til å gjøre vondt.

I en ideel verden kunne vi alle møttes hvert år for å oppdatere oss og holde kontakten. Desverre tror jeg ikke det kommer til å skje. Men uansett hvor sjelden eller ofte vi sees og hvor jeg drar kommer dere til å være en del av meg. Å gå danselinja i klasse med en gutt og en haug fantastiske jenter i 3 år har forandret meg. Jeg har vært glad og trist, sårbar, sterk, motivert, irritert og utrolig lei, men jeg ville ikke byttet det bort. Dra ut og gjør verden til et bedre sted der dere er!
 

Skrevet 05.09.10

Fortsatt litt uklart?

For dere som fortsatt ikke har skjønt helt hva jeg skal gjøre de neste ni månedene kommer en liten forklaring her.. Jeg skal ta Ungdom i Oppdrags disippeltreningsskole (DTS) på en base i Belize. Dette er en slags internasjonal bibelskole som har avdelinger i veldig mange land. De tre første månedene skal jeg bo i Belize og for det meste få undervisning, og dykke. Denne DTSen heter nemlig «Divers DTS» så i løpet av fritiden vår skal vi ta minst et dykkekurs. Jeg har dykkelappen fra før av, og kan jo håpe at det gir meg et lite forsprang (selv om det er fire år siden jeg har dykket..) De neste to månedene er det Outreach, dvs at vi drar ut i team. Det kommer til å bli to ulike mål vi kan velge mellom, et i Mellom-Amerika og et litt mer internasjonalt. Vi får selv bestemme hvilket vi vil dra til. Målet da er å formidle  den perfekte kjærlighetshistorien til verden. Altså Guds kjærlighet til hvert enkelt menneske. Da er handling minst like viktige som ord, og vi skal arbeide i meningheter, barnehjem og lignende. Den siste perioden på ca fire måneder er Internship Phase. Da blir man utplassert i f.eks en menighet, på en annen base, i en kristen organsisajon eller ligninde for å prøve ut det man har lært i praksis og lære av hvordan andre gjør ting.

Dette er jo veldig lite detaljert, og jeg vet faktisk ikke så mye mer selv.. Så jeg vet ikke helt hva jeg går til, men håper på å få et fantastisk bra år. Denne bloggen kommer til å handle om meg og mine opplevelser, så hvis du er interessert er det bare å følge med, hvis ikke; get lost...
 
Skrevet 05.09.10